Om Peter Thonning arbeid på og for Gullkysten

Peter Thonning, en ung medisinerstudent fra København, ble i 1800 sendt til de danske fortene på Gullkysten i Vestafrika på oppdrag for den danske regjering.[1] Han skulle undersøke om hvorvidt Gullkysten sin tropiske flora hadde et kommersielt potensiale.[2] Thonning kom til Gullkysten 12. januar 1800, og dro hjem i august 1803. Alt i april 1801 sendte han hjem sitt første Udkast til en Historisk og geographisk Beskrivelse over de Allierede Provindser ved de danske Besiddelser på Kysten af Guinea.[3] Vel hjemme i København overleverte han i november 1803, til Det Kongelige Vestindisk-guineiske og General Told Kammer; Indberetning om det danske Territorium i Guinea fornemmelig med Hensyn til nærværende Kultur af indiske Kolonial Producter eller Beqvem for samme.[4]

Ser en isolert på de to rapportene som Thonning forela Generaltoldkammeret i1801 og 1803, kan de i dag synes både overflatiske og lite vitenskapelige.[5] I datidens sammenheng ble hans rapporter vurdert annerledes. Det er nødvendig å se Thonnings rapporter som en del av et større arbeid som omfattet en plantesamling og en samling av innsekter med atskillige ukjente arter. Sammen med Thonnings Indberetning var det et svært detaljrikt kart der han konkretiserte det danske virkeområdet ovenfor myndighetene, slik ingen tidligere hadde gjort.[6] 

Den kongelige instruks av 16. juli, 1799, ga Peter Thonning i oppdrag å finne nye planter og dyr og andre naturprodukt, særlig farmasøytiske planter, fargeplanter, korn og mineraler som kunne være av betydning i den europeiske handelen. Thonning selv så sitt oppdrag som et bidrag til "Naturhistoriens Fremme."[7] Selv sier Thonning at han gjennom sitt opphold på Gullkysten fikk bekreftet at det i de områder der danskene hadde sine fort var mange ukjente naturprodukter med god kvalitet om enn ikke i store kvanta.[8] Den store plante og innsektssamlingen beviste denne påstanden. Alt i 1801 sendte han ni kasser med innsamlede innsekter og planter hjem til København.[9] Han forsynte sju innsektsamlinger med et eksemplar, og ni av de beste offentlige og private Herbarier med planter. I begge tilfeller var det en overvekt av ukjente arter. I tillegg beholdt han en egen plantesamling for senere å offentliggjøre en plantebeskrivelse, og gi samlingen til et utenlandsk Herbarium. Det ble det aldri noe av da Thonning mistet hele samlingen under bybrannen da engelskmennene bombet København i 1807.

Tre av kassene og en kopi av plantenes beskrivelse, gikk til hans gamle lærere Martin Vahl, professsor i botanikk, og H. C. F. Schumacher, professor i anatomi, ved universitetet i København. Vahl sendte en god del eksemplar videre til utenlandske Herbarium.[10] Hoveddelen ble likevel værende i København, og er nå i Botanisk museum. Schumacher publiserte materialet i bokform i 1827, med Thonnings kommentarer.[11] I en tid da svært lite var kjent av den afrikanske, tropiske floraen var Thonnings samling en unik kunnskapskilde. Også Thonnings oppdragsytere forsto å verdsette Thonnings bidrag.[12] For finansminister Schimmelmann var de vitenskapelige bevisene og de skriftlige presentasjonene overbevisende nok til at han ga Thonning i oppgave å lage en plan for en dansk jordbrukskoloni på Gullkysten, og det medførte også at han ble foreslått til stillingen som naturfaglærer for arveprins Frederik Ferdinand, og senere til en stilling i Generaltoldkammeret.

Thonning hadde et omfattende materialgrunnlag for sine rapporter til Generaltold-kammeret. På de mange reisene sine skrev han dagboks-notater og opptegnelser. En stor del av dette finnes i dag arkivert sammen med Guineakommisjonen sitt materialet.[13] Selv om dagboksnotatene til dels er fragmenterte levninger, er de likevel interessante fordi de er langt mer detaljrike og nyanserte enn de to rapportene.[14] Han sendte også jevnlig mindre rapporter (i brevs form) til Generaltold-kammeret om forholdene på Gullkysten.

Thonnings interesse begrenset seg ikke bare til det rent etnografiske og botaniske, men inspirerte han også til å tegne et kart over de områdene han besøkte, for å anskueliggjøre det såkalte danske landområdet i den sørøstre del av Gullkysten. Kartet fikk kanskje større betydning enn hans skriftlige rapporter.[15] Tidligere kartopptegnelser langs kysten av Vestafrika var unøyaktige og inneholdt stort sett ingen ting utover plassering av fort og byer langs kyststripen. Kartene var helt og holdent avhengige av skriftlig tilleggsinformasjon.[16] Hopkins hever at disse kartene ikke inneholdt et snev av koloniale ambisjoner, da alt bakenfor fortene var besto av et stort tomrom. Thonnings kart derimot anskueliggjorde det danske virkeområdet, og ga et visuelt inntrykk av det ukjente Afrika. Kartet stadfestet på mange måter det noe uklare begrepet "de danske Besiddelser", som var det danske uttrykket for de danske fortene. Kartet ble på en måte synonymt med "det danske terrietorium".

Thonning tegnet det orginale kartet i 1802, mens han enda var på Gullkysten. Senere, under sitt arbeid i Generaltoldkammeret, tegnet han flere utkast etter hvert som han fikk nye opplysninger. Det første kartet var vedlagt Thonnings Indberetning, men er i dag ikke å finne sammen med innberetningen.[17] Mange år senere gjorde også andre tilsatte på Gullkysten observasjoner og nedtegninger som ble innlemmet i Thonnings kart. Slike større revisjoner var i 1828, med sjøløytnant G. H. Linds opptegnede kartover Volta[18], som ble inkorporert i Thonnings kart.[19] I 1837 gjorde assistent Herbst[20] en oppmåling av landskapet mellom Christiansborg og Bleguso (by i Akuapem) som kom med på det orginale kartet, og året etter gjorde kaptein Vidal nye beregninger.[21] Kartgrunnlaget var hele tiden Thonnings kart fra 1802. På mange måter var Thonnings bidrag langt mer enn å finne nye naturprodukt for den europeiske handelen; hans misjon må sies å ha gitt legitimitet til de danske territoriale ambisjonene. Gjennom rapporter og kartet underbygde og synliggjorde Thonning at det fantes et bestemt dansk territorium. Uten en slik stadfesting var det umulig å forholde seg til en fremtidig kolonisering - spesielt ovenfor de andre europeiske nasjonene som opererte på Gullkysten. Thonning var ikke den første som brukte begrepet  "det danske Territorium", men var den første som visualiserte hva man egentlig la i uttrykket.

I 1810 ble Thonning ansatt i Generaltoldkammeret, og senere ble han etatsråd. Det er vanskelig å si i hvor stor grad Thonning påvirket Generaltoldkammerets arbeid når det galdt Gullkysten. Når det gjelder ett område er Thonnings påvikning imidlertid svært synlig; og det er i Guineakommisjonen sitt arbeid i årene fra 1833 til 1848. Kommisjonen var et direkte resultat av guvernør Linds engasjement på Gullkysten og hans innsendte koloniplan av 1832, samt Linds forslag til hva som kunne gjøres for å sikre de alt eksisterende plantasjene.[22] Thonning skrev 3. nov. samme år en fremstilling til Kongen om Linds planer og fremlegg.[23] 9. november ble Generaltoldkammeret bedt om å nedsette en komite for å se på en eventuell kolonialisering, samtidig som noen av Linds fremlegg til umiddelbare forbedringer for plantasjedrift ble innvilget.

Baltazar Christensen

Baltazhar Christensen (1802 - 1882) kom som kongelig betjent til Gullkysten i 1825, like etter å ha tatt sin juridiske embetseksamen i 1825. Han dro hjem i 1831, og ble senere en kjendt politiker.[24] Han var på Gullkysten i 6 år før han ble hjemsendt av daværende guvernør Hein, på grunn av politiske motsetninger. Samme år (1831) skrev Christensen en beretning om forholdene på Gullkysten stilet til etatsråd Thonning.[25] Hans hovedmotiv for å skrive en slik innberetning kan ha vært ønsket om å sverte guvernør Hein, da en stor del av beretningen er viet Hein og hans feilaktige disposisjoner. Christensen fikk også trykt en del brev han hadde sendt i sin tid på Gullkysten i bladet Valkyrien. I disse brevene fremstilles Gullkysten i et svært positivt lys. Det er tydelig at Christensens holdning er positiv til å utvide og videreføre den danske virksomheten på Gullkysten. I sin Beretning sier han det slik; Det "synes dog, at der ere Omstændigheder nok, der tale for, at det vilde være uklogt at opgive dem (fortene)."

Christensen er forfatter av et dokument som ligger i Guineakommisjonens papirer; Udkast til betænkning om Guinea av 1935.[26]. Det er litt usikkert hva slags dokument dette er. Det er vanskelig å vite om det er et offisielt dokument basert på kommisjonens meninger eller om det er Christensens private oppfatninger som kommer frem. Dokumentet er for positivt til at alle kommisjonens medlemmer ville ha godtatt det. Trolig er det Christensens fremlegg for kommisjonen til videre drøfting. Christensen fungerte som sekretær fram til 1837, da Thonning tok over. Utkaset ser ut til å være det første kommisjonen leverte til Generaltoldkammeret. Den endelige rapporten kom ikke før 27. juni 1848.

Guineakommisjonen

Kommisjonens medlemmer ble oppnevnt i kongelig resolusjon av 9. januar 1833.[27] Guineakommisjonen ble oppnevnt ved kongelig resolusjon 9. januar 1833 med to siktemål; å vurdere hvorvidt den danske virksomheten skulle opprettholdes som tidligere, eller om en plan for kolonialisering skulle iverksettes. Dersom det siste ble tilfelle skulle de utarbeide et framlegg til hvordan en hensiktsmessig kolonialisering skulle utføres.

Følgende ble valgt som kommisjonens medlemmer; direktøren for Rente og Deputeret for Financerne, Johan Franciscus Gottlieb Schønheider;- konstituert medlem av direksjonen for Statsgjelden og den synkende Fond, Nicolai Abraham Holten, justisråd og Committeret (?) i Generaltoldkammeret, Severin Henrik August Wedel, kapteinløytanant i sjøetaten Jens Peter Findt, og hoffråd Joseph Hambro, grosserer i København. Etatsråd Peter Thonning representerte Generaltoldkammeret, som fikk i oppdrag å ta saken under overveielse og utarbeide en betenkning. Baltazhar Christensen ble valgt som sekretær. Kommisjonens arbeid varte i 15 år.

Det var uenighet i kommisjonen om kolonialisering. Det knyttet seg for det første til hvor vidt det var mulig og tilrådelig med en kolonisering; for det andre var de uenige i synet på de lokale folkene på Gullkysten (muligheter for arbeidskraft); og for det tredje delte de seg i synet på hvor viktig en generell handel kunne bli for Danmark. Kapteinløytnant Findt hadde tidligere vært på Gullkysten som leder av undersøkelseskommisjonen av 1827, sammen med den auditør Hein (som senere ble guvernør på Gullkysten). Deres oppgave var blant annet å vurdere major Ph. W. Wrisbergs foreslåtte koloniplan av 1825.[28] Wrisberg hadde foreslått Volta som et høvelig området, noe kommisjonen var særdeles skeptisk til på grunn av klimaet som vil gjøre det umulig for europeere å bosette seg der. I det hele var kommisjonen nokså avvisende til tanken om kolonialisering.[29] Findts holdninger gjorde seg sterkt gjeldende i Guineakommisjonen og hans bermærkninger er vedlegg til kommisjonens fremlegg.[30] Wedel var også skeptisk til kolonisering, og ville fraråde det.[31] Likevel er Wedel den eneste som til slutt undertegner fremlegget. I 1848 var Thonning død, slik også Findt var, og de andre medlemmene hadde trekt seg av ulike grunner. Men Wedel poengterer i et brev til Generaltoldkammeret at kommisjonen hadde et vanskelig arbeid fordi den hadde for få kunnskaper om Gullkysten og forholdene der.[32] Han sier direkte at Thonnings ekspertise bygget på forhold som lå alt for langt tilbake i tid, og at Findt hadde vært der for kort tid. Dessuten kom det inn beretninger som var direkte motstridende. De mest negative rapportene kom fra Gullkysten. Guvernør Mørck hevdet at klimaet med den generelt alt for sparsomme nedbøren ikke gjorde det mulig å dyrke kolonivarer for eksport.[33] I 1835, skrev Frederik Siegfried Mørch,[34] guvernør på Gullkysten i 1834-1837, et brev til Baltazar Christensen der han kommenterer planene om kolonisering av det danske interesseområdet. [35] Til sammen gir disse kildene et interessant innblikk i det danske jordbruks, og kolonialiseringsforsøk av Gullkysten,

Også guvernør Carstensen fikk etter hvert et negativt syn på mulighetene Danmark hadde til å tjene på å drive jordbruk på Gullkysten. Han hevdet at det ikke ville være mulig å konkurrere prismessig med andre land. Også lokale dansker (bosatt på Gullkysten) var skeptiske til plantasjevirksomhet når det galdt eksportvarer. I 1833 ble det satt ned en lokal kommisjon om skulle innrapportere forholdene til Guineakommisjonen og GTK. Med der var de danske handelsmenn med over 30 års erfaring på Gullkysten. Heller ikke denne rapporten var positiv til jordbrukssatsingen.[36]

Når det galdt synet på de lokale innbyggerne var det også sterke meningsforskjeller. Findt var sterkt uenig i Thonnings karakteristikk av de "indfødte", som Findt fant alt for positivt.[37] Findt og Hein sin vurdering av afrikanerne var svært negativ.[38] Også når det galdt den generelle handelen spriket inntrykkene fra de som hadde vært på Gullkysten. Thonnings holdning var at de aldri ville kunne konkurrere med britene, og at de derfor måtte skape sine egne handels (eksportvarer), mens Findt og andre hevdet at en økning i handelen var mulig.