Historikar med historier

Sofie hadde ingen god barndom. Jeg kaller det som skjedde i mitt hjem for omsorgssvikt, sier hun. Sofies mor var 33 år da Sofie ble født. Antagelig hadde moren allerede begynt å få symptomer på sykdommen. Jeg var en liten 10-åring som mer og mer ble overlatt mye av de daglige gjøremålene i huset. Jeg visste aldri hvilken forfatning mamma var i når jeg kom hjem fra skolen. Noen ganger hadde hun ikke stått opp, eller hun hadde ikke stelt seg. Jeg husker at det var flaut når folk kom hjem til oss og så alt rotet og mamma som subbet ustelt rundt i morgenkåpe. Pappa og jeg gjorde så godt vi kunne. Når mamma skulle en tur ut av huset, passet vi på at hun dusjet, fikk på seg rene klær og var stelt på håret. Ute så hun derfor ganske normal ut, men jeg tok sjelden med venner hjem, forteller hun. Jeg vasket og ryddet og stelte mamma. Hun greide veldig lite selv. Jeg tok aldri venner med hjem: jeg var livende redd for at de skulle oppdage hvordan vi hadde det hjemme. Hun sier at mormoren av og til hjalp til, men ellers var det ingen som brydde seg. Selv ikke pappas søster som før hadde vært mammas gode venninne gjorde noe. De så alle sammen at jeg strevde og strevde for å holde huset og mamma og pappa i stand. Pappa drakk og greide ikke ta godt nok vare på verken meg eller mamma. Han prøvde, men han drakk seg fra jobb og alt. Det var en grusom tid. Selv om pappa nok var glad i mamma så gjorde alkoholen sitt til at han ikke greide å være der for henne. Det gikk litt bedre da han fikk seg en jobb der han var borte hele uker om gangen. Da hadde han litt overskudd. Jeg tror mamma tok knekken på han. Hun forandret seg jo slik.

Sofie visste at bestefaren hadde hatt en sykdom, men ante ikke omfanget av sykdommen og arveligheten. Det hun heller ikke visste var at moren hadde gått til kontroll hos nevrolog siden Sofie var 5 år. Moren og faren visste med andre ord om sykdommens arvelighet fordi moren steriliserte seg for ikke å få flere barn. Også morens bror fikk HS, men det var svært liten kontakt mellom familiene. Tanten var sykepleier og hadde kunnskaper om HS. Hun ville snakke om sykdommen, men det ville ikke moren min vite noe av. Heller ikke Sofies mormor fortalte at moren var syk, selv når lille Sofie strevde for å hjelpe moren. Hadde de gjort det, ville jeg kanskje ikke brukt så mye energi på å glatte over og skjule alt som var fælt hjemme. Hun er litt bitter for det, Sofie. Den manglende åpenheten påførte henne en trist og vond oppvekst.

Sofie flyttet hjemmefra da hun var 18 år. Da orket hun ikke mer. Hun ville gifte seg i 19-20-årsalderen, og det lå selvsagt i kortene at de gjerne ville ha barn. Da tok tanten kontakt med henne for å fortelle hva slags sykdom moren hadde hatt, og at den var arvelig. Morens sykhuslege derimot, bedyret at det slett ikke var noe problem om Sofie fikk barn. Men Sofie var ikke overbevist og gikk til en annen lege. Legen spurte henne rett ut om hun skjønte hvor alvorlig sykdommen egentlig var. Det gjorde Sofie enda mer redd, og hun kontaktet Rikshospitalet. Det var et sjokk å få vite sannheten om hvor arvelig sykdommen var, sier hun. Hun konfronterte morens gamle lege og spurte han rett ut hvorfor han løy og skulte sannheten for henne. Legen mente selv at han handlet i beste mening. Det var best for henne ikke å vite hvor grusom sykdommen kunne være. I 10 år vurderte Sofie og mannen om de skulle få barn. Til slutt bestemte de seg for å få barn. Vi tenkte at innen barnet ble stort, ville det sikkert finnes medisiner mot sykdommen. Mormor bare gråt og gråt da jeg ble gravid. Men hun var også sint på meg, sier Sofie. Hvordan kan du finne på noe slikt når du vet at både du og barnet kan bli syke? Sofie ble selvsagt veldig lei seg. Og igjen kom skyldfølelsen. Hun unnskylder likevel mormoren. Hun hadde opplevd sin egen mann som syk og sett to av barna sine bli syke.

I mellomtiden var også Sofies bror blitt syk. Symptomene begynte før han var 30 år, sier Sofie, men vi så ikke så mye til han fordi han var til sjøs. Sofie overtalte han til å bo hos moren de gangene han var hjemme, men det angret hun. Han drakk mens han var hjemme og mishandlet moren. Han var voldelig og hadde sterke psykopatiske trekk. Til slutt drakk han seg fra jobben og gikk i noen år på gata. Sofie hadde da tatt over omsorgen for moren. Men etter hvert ble broren så syk at også han måtte ha hjelp. Sofie ordnet etter mange vanskeligheter omsorgsbolig til broren, men aller helst burde han ha vært tvangsinnlagt, sier hun. Den eneste hjelpen han hadde var hjemmehjelp, men til slutt sa de at de kunne ikke lenger ta på seg ansvaret for et så alvorlig sykt menneske. Legen stakk innom av og til og sa at dette ordner seg nok. Så slik gikk årene uten særlig hjelp. Han kunne være OK i perioder, men elendigheten begynte alltid på igjen. Sofie kunne ikke ta med seg barna når det var på det verste. De kunne finne han naken på gulvet i skit og møkk. Det var et nifst syn, forteller hun. Slik utsetter man ikke barn for.Sofie pendlet mellom moren og broren - samtidig som hun skulle ta vare på sin egen familie. Hun innrømmer at det var hardt. Brorens skjebne endte tragisk. Han ble funnet naken og forkommen på gulvet med brudd på hodeskallen. Han veide 40 kilo, var underernært og utslitt. Han ble fraktet til sykehus og deretter til et sykehjem der han døde, 53 år gammel, forteller hun.

Sofie opplever sin families taushet om sykdommen som feil. Hadde jeg fått vite at mamma var alvorlig syk alt mens jeg var barn, hadde jeg kanskje ikke følt slik skam og skyldfølelse. Kanskje hadde jeg heller ikke tatt på meg alle oppgavene? Moren var etter hvert blitt så dårlig at Sofie visst at hun ikke lenger kunne hjelpe henne. Hun hadde da brukt mye energi for å følge opp moren og passe på henne. Jeg dro hjem til mamma flere ganger om dagen, også i arbeidstida. Heldigvis har jeg hatt fantastisk gode arbeidskamerater og en forståelsesfull sjef. Slik hanglet og gikk det i flere år. Men så måtte jeg bare få henne innlagt. Jeg lurte henne inn. Heldigvis, sier Sofie, brakk hun armen mens hun var på sykehuset slik at hun ble liggende. Jeg måtte uyndiggjøre henne for hun ville ikke på sykehjem. Jeg måtte gjennom en rettssak for å få henne umyndiggjort. Da var jeg 21 år, og dommeren trodde åpenbart jeg ville umyndiggjøre mamma fordi jeg ikke likte henne. Han var ekkel og ufin mot meg. Han ga meg en følelse at det var jeg som gjorde noe galt. I virkeligheten prøvde jeg å hjelpe mamma slik at hun kunne få det bedre. Hun hadde det ikke godt alene. Det viste seg også at sykehjemmet var en positiv ting selv om det gikk en stund før hun aksepterte det. Hun kastet blomsterpotter etter meg når jeg besøkte henne. Etter hvert roet mamma seg, sier Sofie og sykehjemmet ble et bedre sted å være. Det var god kontakt mellom meg som pårørende og de som arbeidet der. For meg var det en lettelse at mamma endelig fikk en trygg og god plass å være. Og det var en lettelse å slippe hele ansvaret for et så sykt menneske. Sofie innrømmer at hun ikke besøkte moren så ofte på sykehjemmet. Hver gang jeg så henne visste jeg at slik kom jeg kanskje til å bli selv om tjue år. - Det er faktisk ikke så uvanlig at de som er rammet av Huntingtons sjelden får besøk av barna sine. Det er en stor belastning å se sin mor eller far slik når man vet at dette er ens egen fremtid. Hver gang jeg hadde vært hos mamma var jeg knust i mange dager etterpå.

Da Sofies mor døde i 1990 var Sofie 34 år, og hadde hatt omsorg for moren sin nesten hele livet. Redselen for sykdommen var alltid til stede. Hun visste at hun ville få de første symptomene i 30-årsalderen og at hun ville dø etter 15-20 år. Tenk deg at du er 20 år og får vite at du blir syk når du blir 40. Hvordan blir de neste tjue årene da, spør Sofie? På denne tiden mente jeg at jeg hadde alle symptomene. Hvis jeg snublet i en trapp, mistet noe i gulvet eller kranglet med noen, ble jeg helt sikker på at jeg hadde fått sykdommen. Det var en forferdelig tid.

I 1993 kom tilbudet om en gentest. Siden jeg var overbevist om at jeg var syk, nølte jeg ikke med å ta testen. Jeg tenkte at det var bedre for alle at det ble bekreftet først som sist, så kunne jeg fortelle sønnen min at jeg var syk, ikke full eller gal. Hun måtte vente fem lange måneder på resultatet av blodprøven. Mannen hennes støttet henne og sa at det ikke var noe i veien med henne. Men de snakket også mye om hva som skulle skje hvis hun var syk. Sofie visste at da ville hun kanskje ha noen få gode år foran seg, men etter hvert ville hun bli en stor belastning for sine nærmeste.

I mai 1995 fikk Sofie vite at hun aldri kom til å bli syk. Legen, sosionomen og mannen min begynte å gråte, bare ikke jeg. Selv skjønte jeg det ikke før dagen etter. Det var ikke til å tro at jeg hadde sluppet unna. Jeg hadde ikke Huntingtons sykdom. Jeg skulle få leve. Etter et par dager sykmeldte jeg meg av ren glede. Sofie var 38 år og hadde plutselig fått en fremtid. - Tanken på å skulle dø hadde overskygget så mye i livet mitt og tatt mye glede og energi. Nå hadde jeg så uendelig mange muligheter. Vi bestemte oss umiddelbart for å få et barn til, og 39 år gammel fikk jeg enda en gutt, forteller Sofie.

Mye har forandret seg i Sofies liv. Hun er i dag lærer. Nå er sønnene 20 og 10 år gamle. Sofie er skilt fra deres far, og lever sammen med ny samboer. I dag har hun ikke lenger noen slektninger med Huntingtons sykdom. Det er derfor hun kan snakke om det, sier hun. Men sykdommen har nok påvirket Sofie mer enn hun trodde. Hun sliter med "historien" sin. Hun tåler mindre kritikk og press, er mer nærtakende og har ofte hodepine. Hun taklet heller ikke at mannen hennes ble syk og måtte ha hennes omsorg. Det ble for vanskelig for meg, sier hun. Jeg tror ikke jeg hadde mer omsorg å gi.

Da Sofie gikk ut i media og fortalte om sine opplevelser med Huntington fikk hun kritiske reaksjoner fra flere hold. Svigermoren var sint på henne fordi hun offentliggjorde noe som satte familien i et dårlig lys. Andre som selv hadde HS i familien var sint på henne fordi hun fortalte historien om broren og at han var voldelig. Det var å gi et dårlig bilde av sykdommen, mente noen. Men jeg fortalte jo bare om min opplevelse av sykdommen, fremholder Sofie, som står ved det hun har sagt. Sykdommen var et stort problem i familien og ødla flere menneskers liv. Men Sofie har og fått støtte for sin åpenhet. Mange mener at uten åpenhet vil en aldri få forståelse for sykdommens karakter og hvor vanskelig det er både for de som er syke og for barn og pårørende. Sofie etterlyser mer forståelse fra hjelpeapparatet og mer hjelp til den enkelte familie.

Å mestre en sykdom - å mestre et liv

Thu, 08 May 2008 08:12:19 +0000

Datteren min spurte meg en gang om en kunne leve et meningsfullt liv med Huntingtons sykdom. Den gangen visste jeg ikke hva jeg skulle svare. I dag vil jeg si at jeg tror det er fullt mulig - men det avhenger av mange faktorer: en selv, familien, venner, legen og ikke minst hjelpeapparatet.

De foregående kapitlene har vist hvor vanskelig sykdommen er for familiene, for de pårørende, for barna og for de som har sykdommen. Det er derfor ikke noe rart at mange stiller seg spørsmålet om det virkelig går an å leve et godt liv selv om en har HS? Er det umulig for familien å leve sammen når HS rammer?

La oss snu på problemstillingen og heller spørre hvordan den syke og familien på best mulig måte kan mestre sykdommen sammen.

Hva er mestring?

Mestring er et begrep som stadig flere bruker når det gjelder å takle påkjenninger, stress og kronisk sykdom. Å lære seg å mestre livet gjennom de mange fasene av sykdommen er en forutsetning for at familien og den syke kan leve et meningsfullt liv med HS. Pårørende blir gjerne litt usikre når en spør hvordan de mestrer situasjonen. De sier at de gjør som best de kan, eller at de strever med hverdagen. Men alle forholder seg til den forandrede situasjonen, selv om ingen har noen oppskrift på hvordan en bør eller skal håndtere problemene.

Mestring er ikke et trylleord. Mestring må læres, og de aller fleste trenger hjelp til å lære mestringsprosessen . Å lære seg å mestre en ny og uforutsigbar situasjon er en langvarig prosess - og mestringen (læringen) skjer underveis. Det finnes ikke en løsning som passer alle, likevel er det noen mekanismer når det gjelder mestring som kan være nyttige å kjenne til.

Sykdommen påfører oss negativt stress

Hva er det egentlig som skal mestres? HS og liknende sykdommer er en påkjenning som er særlig belastende, fordi tapet er så stort og sykdommen er så uforutsigbar, i tillegg til at den er langvarig. Forskning viser at kronisk sykdom generelt kan føre til depresjon, sorg, engstelse og sinne både hos den syke og familiemedlemmer, eller det som kalles stress. Stress (eng.) betyr påkjenning eller belastning. Den som er stresset, opplever ofte å ha mer hengende over seg enn det er mulig å makte og er hjelpeløse overfor krav og oppgaver.

Stress kan være alvorlig, belastende og nedbrytende, og kan medføre problemer av fysisk, psykisk art som ved alvorlig sykdom. Mange vil trenge profesjonell hjelp til å komme seg ut av denne situasjonen og mestre den nye tilværelsen. Mange opplever sykdomsdiagnosen og de etterfølgende erfaringene som en katastrofe og forholder seg hele tiden til denne katastrofen som har rammet dem selv og familien. Dette kan utvikle seg til en negativ sirkel som er vond å komme ut av. Det er vanskelig å se en vei ut av situasjonen fordi man vet at alt blir verre. En konstant negativ tankegang gjør at stresset og problemene overskygger alt i livet. [1] Denne formen for negativt stress reduserer livskvaliteten.

Mestring kan defineres som det motsatte av negativt stress. [2] Mestring er å kjenne at man har kontroll over utfordringene som livet gir. Mestring er å takle påkjenninger slik at man får det så godt som mulig, selv om man har et vanskelig utgangspunkt.[3] Når vi snakker om vedvarende, kroniske sykdommer som utvikler seg over tid (progredierer), vil en oppleve at nye kriser følger på hverandre for hver nye fase i sykdommen, før det er blitt anledning til å bearbeide den forrige. Man må mestre stadige forandringer, kanskje forverringer og med det nye utfordringer og nye problemstillinger.

Huntingtons sykdom hører definitivt med til sykdommer som kan fremkalle kronisk stress, og som er definert som påkjenninger vi ikke har kontroll over og som opprettholdes over lengre tid. Huntingtons sykdom forsvinner ikke. Den vil være der livet ut. Det medfører at både den syke og familien vil ha en kontinuerlig stressbelastning. Maktesløshet, både i forhold til sykdomsutviklingen og mangelfull hjelp og forståelse, øker stresset. Spørsmålet blir da hvordan skal en minke følelsen av stress og maktesløshet? Hvordan kan en ta tilbake kontrollen over tilværelsen og mestre de problemer og utfordringer sykdommen medfører?

[1] Wormness og Manger: Motivasjon og mestring. Veier til effektiv bruk av egne ressurser. Fagbokforlaget 2005, s. 167. Wormnes og Manger har erfaring fra undervisning og kursvirksomhet og terapeut og veileder for mennesker som sliter mentalt. Wormnes er spesialist i klinisk psykologi og førteamanuensis ved Institutt for klinisk psykologi, Universitetet i Bergen. Manger er dr. philos og professor i pedagogisk psykologi ved Institutt for samfunnspsykologi, Universitetet i Bergen.

[2] Helsenytt 12. mai 2002: Professor Lars Weisæth i intervju med Gudrun Vinsrygg.

[3] www.helsenytt.no/artikler/stressmestring.htm

Per Arne tar en dag om gangen

Tue, 06 May 2008 18:01:50 +0000

Per Arnes familie var totalt uvitende om at det fantes en slik sykdom i familien. Så fikk søsteren hans diagnosen og etter hvert mange av familiemedlemmene. Det var en skremmende utvikling.

Per Arne kommer fra en familie der far må ha hatt HS. Faren døde før sykdommen brøt ut, da Per Arne var 13 år. Farmoren var den som hadde arveanlegget, men også hun døde ung - slik at heller ingen ante noe om at det var en sykdom i familien. Per Arne forteller om onkelen sin (farens bror), som da han bodde på gamlehjemmet, sprang rundt i underbuksene med et revolverbelte med to (uladde) revolvere og skjøt rundt seg. Hvorfor gjør du det, spurte folk han. Det må jeg vel, svarte han. Ingen gav han noen sinne en diagnose, men, sier Arne Johan, det er vel nærliggende å tro at også han hadde Huntington.

Det er mange av Per Arne slektninger som har sykdommen. Av sju søsken har tre fått sykdommen. De fikk først vite at det var en slik sykdom i 1996, da den eldste søsteren hans ble diagnostisert. Da var det nokså synlig for omgivelsene at hun feilte noe alvorlig. Hun var da 58 år og hadde nok vært syk en god stund. Fire av Per Arnes søskenbarn har sykdommen. Begge søstrene er døde og ett av søskenbarna døde, bare 30 år gammel, av Juvenil Huntington. Slik sett var det mye som skjedde på slutten 1990-tallet, sier Per Arne. Det var som et skred som kom innover familien. Men det vedgikk jo ikke meg den gangen, sier han. Jeg tok det rett og slett ikke innover meg, og drømte ikke om at jeg kunne bli rammet.

Jeg ante først uråd da jeg møtte veggen på jobben, fortsetter han. Han hadde, sammen med en venn, et firma der de jobbet dag og natt. De hadde flere folk i arbeid og tjente gode penger. Jobben var en viktig del av Per Arnes liv. Så var det som om han ikke orket mer. Jeg prøvde ikke å stresse dette og ta det litt med ro. Jeg løste kryssord i stedet for å lage anbud. Men jeg begynte jo å tenke da, sier han. Er det meg det er noe galt med? Hva er dette? Så var det ingen annen råd enn å teste seg. Diagnosen var klar, han hadde HS. Han innrømmer at han ikke hadde ventet det svaret. Han ble fullstendig taus, og det gikk et helt år før han innså at han var syk. Han hadde kvaler overfor ungene sine. Hva med dem? Han sier at hadde han visst dette, ville han ikke fått barn. Han har sett for mye av HS til det.

Han forteller at det var en brutal overgang å bli hjemmeværende. Først ett års sykmelding, og så rett ut i uføretrygd. Han som før hadde vært så aktiv i yrket sitt og jobbet og bygd opp dette firmaet i 20 år - og så var det plutselig ikke noe mer. Det verste var at hele greia bare var verd noen småkroner. Under millionen fikk han da han måtte selge sin del av firmaet. Og da gjelden var betalt satt han igjen med knappe 100 000 kroner. Det var også brutalt, sier han. En skikkelig nedtur, men han hadde ikke noe annet valg enn å godta tilbudet. Heldigvis var han bra forsikret, slik at han kunne ha noen kroner å leve for. Uten konas inntekter hadde de ikke klart seg. Denne perioden var en lite hyggelig periode. Han ville gjerne hatt noe å gjøre. De kunne ha tilbudt han noe i firmaet, men gjorde ikke det. Så ble han gående hjemme. Heldigvis holdt broren hans på å bygge hytte, så Per Arne tok på seg å gjøre alle elektriske installasjoner. Det tok et helt år. Han sier at det var veldig godt å ha noe å gå til. Det var positivt for selvfølelsen - og det trengte han virkelig da.

I dag er han hjemmeværende med ansvar for matlaging og innkjøp. Å finne på noe å ha til middag er det verste. Han ler. Det hender jeg går i flere butikker for å få litt inspirasjon. Familien har ikke fått noe hjelp eller bedt om hjelp i denne vanskelige fasen. Han synes at de har greid å snakke seg gjennom det. Han og kona har et nært og godt forhold. Men det var tøft å fortelle det til ungene som da var i tenårene. Det har tatt lang tid for dem begge, tror han, å godta at det er slik. De har hatt mange tunge stunder.

Per Arne er rolig og avbalansert og har lite av de typiske symptomene som irritasjon og sinne. Ingen av søsknene hadde det slik, sier han. Han har etter hvert møtt mange med HS gjennom kurs og liknende aktiviteter, og har skjønt at han kanskje likevel har vært heldig. Jeg har det nok ikke så ille som en del andre, seier han. Foreløpig går livet ganske bra. Etter hvert har jeg akseptert sykdommen, og jeg gjør ting jeg liker. Vi reiser mye og går turer i fjellet. Kona og han har det fint sammen. Det er selvsagt et problem å ikke huske så godt lenger, og at jeg plutselig bare står der når jeg skal gjøre noe. Jeg vet jo at jeg er forandret, men ikke har jeg noen bevegelser, og fremdeles er jeg liksom med. Han er takknemlig for at sykdommen ikke har slått så hardt ut. Kanskje vil den gjøre det en dag.

Jeg spør om han tør, eller om han orker, å planlegge framtida? Da blir han helt stille. Det var et vanskelig spørsmål, sier han. Etter en stund kommer det. Nei - jeg tør nok ikke det. Jeg gleder meg til fjellturene i sommer. Det får være nok.

Anna utfordrer sykdommen og seg selv

Tue, 06 May 2008 17:48:06 +0000

Anna er i slutten av 40-årene. Hun tar fag på universitetet og prøver hele tiden å gjøre det som hun føler er godt for henne. Hun vil være frisk så lenge som mulig. Anna planlegger ikke sykdomstiden, men det friske livet hun også har. Hun fikk diagnosen alt i 1996.

Far hadde sykdommen, forteller hun. Vi er to søsken som begge er syke. Broren er noen år eldre og er litt dårligere enn hun er. Han har mer bevegelser. Anna kan ikke huske annet enn at faren var syk. De fikk tidlig vite at han var dårlig. Sykdommen kom langsomt, uten så veldig mye bevegelser. Farfaren var også syk. De vokste på en måte opp med sykdommen, som etter hvert fikk et navn. Hun husker ikke når de fikk vite at den kunne være arvelig. Kanskje skjønte de det selv. Mor til Anna syntes det var veldig vanskelig med en syk mann, og hun klaget veldig mye og syntes synd på seg selv. Anna tror nok at moren hadde det vanskelig, men hun krevde på en måte at ungene skulle forstå henne og trøste henne. Da begge hennes barn også fikk sykdommen ble det selvsagt enda mer synd på moren. Anna synes ikke det var rett av moren å la sykdommen gå ut over barna, og har aldri vært noen støttespiller for barna sine. Det positive var at familien var åpne om sykdommen. Annas bror har ingen barn, mens Anna har en sønn i 20-årene. Han har ikke testet seg og kan ha genet.

Da Anna var rundt 20 år kunne hun kjenne, når hun lå i senga, at en finger leet på seg. Den spratt liksom opp av seg selv. Slik visste hun at hun ville bli syk. Det var liksom ikke noen tvil. Da hun fikk samboer og senere giftet seg, tenkte de på å adoptere et barn. Hun ville ikke gi sykdommen videre. Men fordi hun kunne få HS, så fikk de ikke adoptere. Etter mange overveielser bestemte de seg for å selv å få barn. I 1983 hadde de funnet at sykdommen skyldes en genfeil. Det ga håp om at gåten ble løst, sier Anna.

Fordi Anna visste at hun en gang ville bli syk, valgte hun halv jobb mens gutten var liten. Hun bestemte seg for å tilbringe tid sammen med barnet. Slik fikk hun både et yrkesliv og en god hverdag med den lille gutten sin. Så lenge hun var gift var dette en god løsning. Det ble litt verre da hun ble skilt. Da måtte hun ut i full jobb. Men Anna ønsket ikke det. Igjen gjorde vissheten henne om sykdommen henne overbevist om at måtte planlegge hvordan hun skulle ordne hverdagen sin for å få en god hverdag. Hun begynte å bli litt sliten på jobb - og tenkte at det ville være en god ide å få halvt trygd slik at hun kunne ta det med ro og få tid til å gjøre andre ting. Hun følte at det var en riktig ting å gjøre fordi hun kanskje hadde kort tid igjen før sykdommen satte inn for alvor. Hun testet seg derfor, og de kunne konstatere at hun hadde HS. Det var midt på 1990-tallet (1996). Dermed kunne hun bli delvis trygdet.

Anna sier at hun selvsagt har vært både lei seg og deprimert. I en periode gikk hun til samtaler hos en psykiatrisk sykepleier. Det var viktig å få noen å klage til, sier hun, noen som var betalt for å høre på henne. Det hjalp jo noe. I dag, etter å ha vært uten slik kontakt i 10 år, bruker hun igjen denne formen for kontakt. Men hun medgir at kjemien må stemme. Det er ikke alle som forstår hva HS dreier seg om, sier hun. Så hun har prøvd noen forskjellige psykologer.

Sønnen har også visst hele livet at moren kunne få bestefars sykdom. Nå var han ikke så gammel da bestefaren døde så han hadde vel nokså vage minner om hvordan bestefaren var. Men, poengterer Anna, vi holdt aldri noe skjult, og etter hvert fikk han også vite at han selv var risikoperson. Hun forteller en historie om hvordan sønnen så på dette. Han hadde hatt følge med en jente i flere år, og Anna ville at han skulle fortelle at Anna en gang ville bli syk. Han ville ikke først ikke, men da han omsider gjorde det, sa han det på følgende måte: Du skjønner, mamma kommer en gang til å bli litt mongo. Anna sier at hun slett ikke ble lei seg. Det var hans ungdommelig måte å forklare den vanskelige sykdommen på. Anna og sønnen har et godt forhold. Hun sier at hun ikke har sutret over skjebnen sin overfor sønnen, selv om hun har vært deprimert og lei seg.

Men selv om de har vært åpne om at det fantes en sykdom i familien, så har de prøvd å fokusere på det å være frisk. Jeg har vært frisk, sier Anna, og jeg har hatt et friskt barn. Det ble litt viktig for meg at ikke alle skulle gå rundt og snakke om denne kommende sykdommen. Derfor har hun ikke fortalt det til alle og enhver, men nevnt det for sine beste venner. Hun måtte også be moren om ikke å snakke om dette. Hun kommer fra et lite sted der folk snakker, sier hun. Det trenger ikke å være et pluss.

I perioden 1996 til 2002 jobbet hun halvt, og samtidig prøvde hun å spørre seg selv om det var andre ting i livet hun ville gjøre som var viktige for henne. Det dreide seg veldig mye både om å utvikle seg selv, eller trene opp hue, som hun selv sier. Jeg ville prøve meg selv, på et vis. Lære mer og gjøre andre ting enn det jeg hadde gjort i så mange år. Jeg måtte se litt på hva jeg var interessert i, og hva jeg i så fall skulle gjøre med det. Det ble russisk på universitetet, og på jobben var de greie, sier Anna, for jeg fikk bestemme selv hvilke dager jeg ville jobbe. Men det var tøft med begge deler. Men i 2004 besto hun eksamen i russisk. Hun var kjempefornøyd med seg selv. Visst hadde det vært problematisk til tider, med mye pugging og også mye glemming. Jeg glemmer glosene, forteller hun. En sommer var hun i St. Petersburg en hel måned på språkskole. Hun har reist en god del, blant annet med den transibirske jernbanen. Russland fasinerer henne. Noen år senere tok hun nok en eksamen på universitetet; om kultur språk og samfunn i Europa. All faglitteraturen var på engelsk, så det var også et tøft løp. Anna presiserer at dette er ikke fulle fag, men mindre deleksamener. Etter hvert ble det for krevende å være i jobb samtidig som hun skulle studere. Hun bestemte seg derfor for å søke om full uføretrygd. Det var i 2002, men det tok det mange år før hun erkjente at hun var annerledes. Det var en prosess hun måtte gjennom. Til å begynne med syntes hun slett ikke at det var spesielt OK å be om honnørbillett på buss og tog. Hun sier hun gikk gjennom en slags sorgprosess.

Anna har hele tiden vært opptatt av å planlegge fremtiden sin og tiden hun har som frisk. Hun tenker at når som helst kan hun bli apatisk, slik mange med HS er, og bli sittende i en stol. Hun har det derfor travelt med å se og lære, med å gjøre ting som interesserer henne - og ikke minst ting som kan inspirere og gjøre henne klokere. Hun vil ikke at hjernen skal degenerere for fort. Anna har laget seg et system: Hun har månedsplaner og ukeplaner. Hun planlegger lenge i forveien - og nokså detaljert. Hun setter på en måte fremtiden sin ned på et papir. Da har jeg oversikt og kontroll, sier hun. Det siste er at hun har satt opp en venneliste, der seks venner skal gjøre bestemte ting for henne eller sammen med henne. Dette fører til at hun har mye å ta fatt i, og at hun beholder nettverket sitt. Det skjer derfor en god del ting rundt Anna som gjør livet hennes meningsfullt. Alt dette ordner hun selv. Og Anna reiser fremdeles. Hennes siste tur var til Roma - helt alene. Det var en slags julegave, sier hun. Hun ble liggende syk mellom jul og nyttår og bestilte turen mens hun lå til sengs. Turen ble fantastisk, og hun så det meste av det som Roma hadde å by på. Hun planlegger å flytte til en større by. Jeg vil ikke være den rare dama i bygda. Hun som alle ser på og snakker om. I en større by kan hun være mer anonym og slippe folkesnakk.

Anna skal i inneværende halvår ta et nytt kurs eller deleksamen på universitetet. Denne gangen om filosofi og kjønn. Jeg må utfordre hue mitt, sier hun igjen og igjen. Hun innrømmer at hun har vanskelig for å huske, men at slike ting hjelper henne til å fokusere på det som er positivt og viktig i livet. Det er nemlig Anna sitt råd til unge mennesker som vet at de har genet: De må gjøre det som er viktig for dem selv - og ikke gjøre det andre tror er viktig. Hensynet til en selv og eventuelle barn er noe hun er opptatt av. De to tingene sammen må utgjøre basisen for det som skal komme. En må også lytte til kroppens signaler: ta det med ro og ikke slite seg ut. Man har bare ett liv. For oss som er, eller vil bli syke, gjelder det å utnytte livet her og nå. I morgen kan det bli for sent. Vi kan ikke utsette alle ting til vi blir gamle eller pensjonister. Da kan det være for sent for oss. Hun legger til: Men jeg er jo lei meg i lange perioder, men så henter jeg meg opp igjen og spør meg selv hvor lang tid jeg skal bruke på å være lei meg. Da løper jo tiden fra en - og det vil jeg ikke.

Linnea synes det meste er trist

Tue, 06 May 2008 17:43:24 +0000

Linnea er 19 år. Hun var nokså ung da farfaren fikk diagnosen Huntingtons sykdom. Det husker hun ikke så mye av, men da hun gikk på ungdomsskolen fikk faren vite at også han var syk. Søsknene hennes gikk på barneskolen. Hun forteller om hvordan situasjonen var hjemme da - og hvordan sykdommen kom til å splitte familien.

Linnea var 14 år da faren fikk diagnosen. Hun hadde skjønt at han var syk en stund fordi han ikke greide å skjule at han gikk på medisiner. Han endret væremåten sin; ble mer hissig og irritabel. Han sluttet i jobben sin og gikk over i en annen jobb i firmaet, men han var ikke glad. Han ble mer innesluttet og mye lettere sint enn før. Pappa og mamma ble mer og mer uenige om ting, og jeg visste at det bare var et spørsmål om tid før de gikk fra hverandre, sier hun. Jeg bekymret meg mer over om de skulle skilles enn sykdommen. Men samtidig er det jo sykdommen som har ført til at mamma og pappa nå er skilt.

Linnea savner den gamle pappaen sin. Han har forandret seg nokså mye, sier hun. Før var han bestandig så god og trygg. Han var helten min. Han var den jeg alltid kunne regne med, den som alltid stilte opp. Den som kjørte meg rundt omkring. Han var den som hadde oversikten. Han som hadde to-dagers-skjegg som stakk så deilig på kinnet når han klemte meg når han kom hjem fra arbeid. Han luktet så deilig pappa. Nå er han ikke pappa lenger. Nå er det jeg som må være fornuftig og forstandig, det er jeg som må ha oversikt, det er jeg som må passe på. Han tenner for ingenting. Takler veldig dårlig å få flere ting opp på en gang. Kan kun takle en ting av gangen.

Linnea sier at hun skjønte at skilsmissen var uunngåelig. Foreldrene greide bare ikke å forholde seg til hverandre lenger. Hun syntes derfor det var en ok løsning til å begynne med, men ser nå at det har sine sider. Hun er lei seg for søsknene sine som fremdeles går på ungdomsskolen. Hun er redd for at de sliter med problem. Hun har dårlig kontakt med dem og vet egentlig ikke hvordan de har det. Selv har hun flyttet hjemmefra, men tiden før hun flyttet var veldig vanskelig. Hun orket nesten ikke være hjemme på grunn av konfliktene. Hun syntes det var så vondt og ubehagelig å bo sammen med familien at hun bare lengtet etter å komme seg ut og vekk.

Faren flyttet ut fra hjemmet for noen få år siden. Han ville at ungene skulle bo mye sammen med han, men slik er ble det ikke. De yngre søsknene bor der i perioder. Linnea sier hun synes uendelig synd på faren. Pappa vil ha oss mest mulig, sier hun, jeg tror han er redd og engstelig for å bli alene. Han strever med å finne ting som er verdt å holde på i livet, og gjør det han kan for at vi barna skal bli der. Kjøper, pusser opp, styrer på. Lokker med dyre reiser og greier. Jeg får så vondt av ham, for han prøver på en måte å "kjøpe" oss. Pappa er ikke så flink med ord, og jeg kan vel egentlig ikke huske at jeg har hørt ham si at han er glad i meg. Han har forsøkt på andre måter selvsagt, men nå prøver han mer enn noen gang. Samtidig klarer han på en måte ikke å forstå mitt synspunkt. Jeg er voksen og vil løsrive meg, sier hun. Jeg kan ikke bo sammen med han.

Hun føler at hun og søsknene liksom blir som en forelder i forhold til faren, og det byr henne veldig imot. Det er noe av grunnen til at hun ikke vil ha så mye kontakt. Jeg orker ikke sitte hjemme flere fredags- og lørdagskvelder og bekymre meg viss pappa går på byen. Jeg vet jo ikke om han har kontroll selv lenger, det kan jo skje mye slike kvelder. Når vi ungene er der må vi overtale han til å lage mat, vaske hus og slike ting. Jeg føler også at jeg må fortelle at han må passe bedre på søsknene mine når de bor hos han. Jeg føler at det ikke er min jobb, sier hun. Det var nemlig slik at når jeg var hos han så oppdaget jeg at han ikke orket å lage seg middag når vi ikke var der. Det fikk jo meg til å dra til pappa oftere for liksom å ta meg av han. Det er en del av meg som sier at jeg egentlig burde bo hos pappa, ta meg av ham, passe på ham, vie min tid til å ta vare på ham og bruke tid med ham til han havner på sykehjem eller dør. Jeg ser at det trengs. Jeg ser hvor sårt han trenger en til å være der for seg. Selv om mor prøver å støtte ham, vil han ikke la henne slippe innpå seg lenger. Han har fullstendig stengt henne ute etter skilsmissen.

Linnea medgir at hun bekymrer seg for farens fremtid. Hvem skal fortelle fastlegen når pappa ikke lenger bør kjøre bil? Hvem skal hjelpe pappa å huske på legetimer og slikt. Etter hvert vil han jo glemme det meste. Hvem skal da hjelpe ham? Hva skal vi gjøre? Linnea sier at hun savner hjelp og informasjon om dette. Jeg ser ingen annet utvei enn at det blir meg som blir nødt til å komme hjem og ta meg av ham. Slik som det ser ut nå, kan han ikke bo alene der uten meg særlig lenger. Alt kommer til å bli skakk-kjørt. For ikke å snakke om økonomi, hus og relasjoner til folkene rundt ham. Han trenger meg der hjemme, men jeg vil ikke. Men jeg ser og føler at jeg må, sier hun.

Linnea blir svært oppgitt når hun tenker på farmoren. Hun forstår ikke hvordan farmoren kan være så fordømmende overfor moren og også overfor Linnea. Hun som selv har opplevd en mann med HS forstår ingen ting. Det sårer Linnea. Det viser også at det ikke er så enkelt å få hjelp av den nærmeste familien. Linnea mener at farmoren på et vis ildner opp konfliktene i familien fordi hun på en måte tar "parti" med pappa. Slik burde det ikke være, mener Linnea.

Signe har lært mye, sier hun

Tue, 06 May 2008 17:31:03 +0000

Signe er 16 år, snart 17. Da hun var mellom 6-8 år begynte moren å få noen rare symptomer i fingrene som liksom spratt ut og beveget seg hele tiden. Signe kan ikke huske dette, men det er slik historien går. Alle trodde moren var utbrent. Foreldrene hadde i verste fall en redsel for at det kunne være MS eller Parkinson. De var til flere undersøkelser uten at legene fant noe som helst. Så ble moren gravid. Signe husker at moren ble dårlig og slapp under svangerskapet. Hun husker at hun la mye på sofaen og var syk.

I 2000 kom lillesøsteren. Det var veldig stas. Etter hvert så de at moren ikke greide å ta seg av den lille godt nok. Hun greide liksom ikke alle oppgavene i huset; rydding, matlaging, og stell av babyen. Eli ble den som etter hvert tok seg av den lille og hjelp til med husarbeidet. Slik ble det bare. Broren var for liten. Det ble tøffere og tøffere å greie dette etter hvert. Faren dro tidlig på arbeid og gjorde så godt han kunne når han kom hjem. I 2004 kom diagnosen HS, forteller Signe. Først var foreldrene glade for at det verken var HS eller Parkinson, men etter hvert som de leste om Huntingtons sykdom ble de nok ganske satt ut. Ingen i familien hadde noen sinne hørt om denne sykdommen før. Den fantes ikke i familien, og Signes besteforeldre hadde slett ikke sykdommen. Ingen i familien hadde Huntington. Det ble opptakten til mye vondt blod i familien, sier hun. Hva skulle vi tro? Det er jo slik at denne sykdommen er arvelig.

Signe klandrer besteforeldrene fordi de ikke helt forsto morens situasjon og heller ikke barnas og farens situasjon. Moren forandret seg veldig i denne perioden, og besteforeldrene nørte opp om problemene. Moren ble som et vanskelig barn. Faren ble beskyldt for å være voldelig mot både henne og barna. Besteforeldrene alarmerte barnevernet. Tre ganger var jeg alene med representanter for barnevernet, forteller Signe. De forhørte meg om forholdene hjemme. Moren hadde fortalt at mannen slo. Det er ikke sant, sier Signe. Så var det en periode der moren ville skilles. Moren og faren skiftet da på å bo hjemme, slik at ungene slapp å flytte. Dette pågikk en stund, men så flyttet moren til barndomshjemmet for en stund. Og så tilbake. Det var mange vonde episoder, sier Signe. Hun og broren ble så oppgitt og sint en stund, både på moren og besteforeldrene, at de flyttet til farens foreldre som bodde i nærheten. Lillesøsteren var så liten at hun var med moren.

Så en dag flyttet moren hjem igjen, men forholdene ble ikke bedre, snarere vanskeligere. Faren drog tidlig om morgenen på jobb, og det var Signes oppgave å få alle til skole og barnehage. Men det var ikke enkelt. Det var uråd å handskes med moren og lillesøsteren, sier hun. Mamma sto opp når lillesøster ble vekket. Da ville hun ikke at hun skulle dra. Hun hylte og skrek og laget et veldig rabalder, og da var det ikke så lett for meg å holde styr på lillesøsteren. Broren greidde seg selv. Den eneste hjelpen de fikk var en vaskehjelp. Men barnevernet la etter hvert saken død.

Jeg hadde ganske mange oppgaver i denne perioden, sier Signe. Hun gikk da siste året på ungdomskolen. Morgenen var et kaos, og om kveldene ville ikke moren at lillesøsteren skulle legge seg. De hylte og skrek begge to. Det var mye krangel og sinne. Jeg kranglet med mamma hele tiden, forteller Signe. Jeg ble så sliten av å ha mamma i huset, og grudde meg til å komme hjem fra skolen om dagene. Jeg tilbrakte mye tid på rommet mitt - alene. Spiste ofte maten min der og, sier hun. Etter hvert kom det en del bekymringsmeldinger om morens kjøring, og hun fikk ikke kjøre lillesøsteren til barnehagen. Hun måtte bli med skolebussen. Signe hadde derfor en avtale med bussjåføren på skolebussen at hun fikk lov til å følge lillesøsteren i barnehagen. Vi måtte springe veldig fort og gjøre det på under tre minutter. Jeg måtte jo følge henne helt inn. Det gikk bra, ler hun, men rister på hodet. Det var et stress å få ting til å gå opp hele tiden. Men, sier hun, dette gikk jo ikke i lengden. Signe skulle begynne på videregående og kunne ikke ha ansvaret lenger. Faren måtte endre arbeidstid. Sammen gjorde de så godt de kunne.

Så bad pappa Senteret for sjeldne sykdommer om hjelp. De kom fra Rikshospitalet og prøvde å hjelpe familien. De hadde et møte med hele familien og med representanter for kommunen. Da begynte ting å skje. Moren flyttet til en omsorgsbolig som sto ledig. De to yngste har nå fått avlastingsfamilier, der de er en gang i måneden. Dette fungerer kjempebra, sier Signe. Lillesøsteren og broren gleder seg til disse avlastingene. Det er fredelig hjemme, og moren har det godt der hun her. Nå slipper hun å bekymre seg om husarbeid eller noe annet. I vår situasjon er det ikke så mye annet å gjøre, sier Signe. Jeg har godtatt at mamma er syk. Hun er ikke som andre mødre og trenger derfor hjelp. Jeg tenker egentlig ikke så veldig mye på det, sier hun. Jeg vil ikke tenke på det. Jeg må la følelsene mine ligge og være praktisk. Dette er en ordning som fungerer godt for oss nå, stadfester hun, men innrømmer at den tiden hun har bak seg har vært tøff. Men jeg føler ikke at barndommen min er ødelagt, tvert om sier hun. Jeg har da lært masse også. Jeg kan lage mat, gjøre husarbeid, jeg kan passe barn og vet en masse mer enn jevnaldrende. Nå har vi det bra alle sammen. Selv koser hun seg på skolen og har sine fremtidsdrømmer. Jeg har også lært mye om ting jeg ikke skal gjøre. Hun er svært klar over trusselen som henger over henne og søsknene. Hun vet at de alle kan få samme sykdom som moren. Hun sier at hun sikkert kommer til å teste seg en gang, kanskje når hun selv skal ha barn. Da vil jeg vite, sier hun.

Lillesøsteren savner mamma, jeg kan jo aldri bli mammaen hennes, sier Signe. Og pappa ville vel helst at mamma skulle ha vært hjemme. Han vil jo gjerne være der for henne, men det går ikke an. Hun sier at moren nok har det bra i sin egen lille verden nå, men Signe ser at hun er nokså syk og at ikke alle ting er like bra. Hun greier seg ikke helt slik hun skal. Hun steller seg ikke skikkelig, og hun får ikke i seg nok mat og slike ting. Hun har liksom ikke gode rutiner lenger. Det er ingen fast hjelp hos henne.

Signe nøler litt når jeg spør hvordan forholdet er mellom henne og moren. Det er vel mye slik som før, sier hun, hun gir meg liksom aldri noe tilbake. Slik har det jo vært lenge. Jeg prøvde å få noe tilbake fra mamma tidligere, men hun har liksom ikke følelser. Når lillesøsteren er på besøk er det veldig stas en stund, men så er det liksom nok for mamma. Det er alltid hun som setter premissene for hva som skal skje. Vi kan ha en avtale om å møtes, men mamma dukker ikke opp. Når jeg ringer henne kan hun svare at hun ombestemte seg, ville ikke og slikt. Jeg tar det ikke lenger inn over meg. Slik er det bare. Signe har lært seg å godta ting. Det er hennes måte å mestre situasjonen på. Jeg måtte bare skyve alle følelser til side og tenke på familien: på broren min, på pappa og på lillesøsteren. De måtte ha det godt - det var viktig.

På spørsmålet om noe kunne ha vært gjort annerledes, svarer hun etter å ha tenkt seg om: Jeg synes det er viktig at familien står sammen i slike situasjoner. Hadde vi alle stått sammen og sett hva mamma trengte kunne vi gjort mye mer for henne. Når familien splittes og det oppstår krangel blir det en situasjon som verken hjelper barna eller den som er syk. Jo, Signe mener at her kom de skjevt ut. Flere voksne burde ha vært inne.

Anniken har mistet kjæresten og datteren har ingen ordentlig pappa

Tue, 06 May 2008 17:20:12 +0000

Anniken og John var i slutten av 30-årene da John fikk diagnosen HS. Datteren deres var da tre år. Året etter fikk hans eldre bror også diagnosen HS. Anniken visste ikke om sykdommen da de giftet seg, men etter hvert ble det klart at far til John hadde Huntingtons sykdom.

Anniken forteller at hun det skjedde mye positivt rundt familien da sykdommen først ble diagnostisert. De fikk krisehjelp, og det ble raskt opprettet en ansvarsgruppe. Sjokket over diagnosen var likevel vanskelig i bære de første årene. John ble veldig deprimert. Jeg hadde jo sett at det var noe på gang, sier Anniken, selv om jeg ikke skjønte hva det var. Han ble fort veldig hissig, kalt meg stygge ting og ødela ting. Han knuste en gang TV`en og kunne slå hull i veggen. Men kanskje var den verbale utskjellingen verst. Etter slike episoder forsvant han inn på soverommet og ville ikke snakke. Slik kunne det være i noen dager, og så var det over. Da var det akkurat som om ingen ting var hendt. Hun forteller at disse episodene slet på forholdet deres. Hun ble ulykkelig og lei seg og forsto aldri hva som førte til disse umotiverte utbruddene. Han var veldig voldsom, og noen ganger ble jeg redd han. Aggresjonen og sinnet er fremdeles det verste i forholdet vårt, men etter hvert ble John også veldig passiv. Det er også ganske slitsomt, sier hun.

Anniken er veldig skuffet over Johns gamle arbeidsplass. Det virket som om de ville ha han vekk så fort som mulig. De gav han ingen nye jobbtilbud. Det fikk heldigvis ikke økonomiske følger, sier hun, fordi trygdeetaten var rask til å behandle søknaden om uføretrygd. Men det var en tøff overgang fra å være frisk til å være syk og trygdet. Han fikk heldigvis tilbud om arbeid på en værnet bedrift tre dager i uka. Men nå vil han ikke lenger arbeide der. De mente vel også at han var for dårlig til å arbeide der. Han sitter hjemme om dagene og ser TV, sier Anniken, eller han ligger på sofaen med ryggen til oss om ettermiddagene. Han sier svært lite. Det er klart det er frustrerende. Jeg har mistet kjæresten min og den beste vennen min. Det frustrerer meg, og jeg synes det er veldig urettferdig at dette har rammet oss.

Heldigvis er John veldig opptatt av datteren. De kan kose og leke med hverandre, men det er jo vanskelig når han får utbruddene sine. Jeg prøver å forklare henne hvorfor pappa er slik, men hun forstår jo ikke rekkevidden av sykdommen. Det er heller ikke så lett å forklare hvorfor pappa bare ligger på sofaen. Johns kontakt med datteren er alltid på hans premisser, sier Anniken. Det kan jo være vanskelig for henne å forstå. Før diagnosen kom tenkte jeg på skilsmisse. Jeg hadde papirene i en skuff. Men senere er jo det blitt vanskelig å gjøre noe med. Men hun hadde nok ikke giftet seg med John viss hun hadde visst hva de skulle igjennom. På den andre siden er det jo vanskelig å si slikt, sier hun, jeg ville jo ikke ha unnvært datteren min. Anniken er i 90% jobb og er glad for det. Det oppleves godt å komme vekk en stund. Det å være i jobb er det normale, mens det å være hjemme føles som noe unormalt.

De har god støtte fra familien og har mye kontakt med svigerinnen som sliter med de samme problemene. Det har vært stor åpenhet i familien om sykdommen, og det tror hun har betydd mye. Også John har vært åpen og fortalt både venner og arbeidskamerater om det som har rammet han. Hun mener det er viktig å være åpen fordi man da får mye mer forståelse for at man har tunge dager. Da kan man jo også snakke med andre om problemene, sier Anniken. Men hun gruer seg for fremtiden. Hun vet jo ikke helt hvordan sykdomsutviklingen vil bli. Som alle andre vet hun at hun og datteren en dag vil bli alene. Og, legger hun til, jeg skjønner jo at jeg kanskje trenger litt avlastning, og litt mer tid for meg selv. Man føler seg jo litt fortapt når alle andre alltid kommer foran mine behov.

Om Peter Thonning arbeid på og for Gullkysten

Tue, 06 May 2008 17:07:17 +0000

Peter Thonning, en ung medisinerstudent fra København, ble i 1800 sendt til de danske fortene på Gullkysten i Vestafrika på oppdrag for den danske regjering.[1] Han skulle undersøke om hvorvidt Gullkysten sin tropiske flora hadde et kommersielt potensiale.[2] Thonning kom til Gullkysten 12. januar 1800, og dro hjem i august 1803. Alt i april 1801 sendte han hjem sitt første Udkast til en Historisk og geographisk Beskrivelse over de Allierede Provindser ved de danske Besiddelser på Kysten af Guinea.[3] Vel hjemme i København overleverte han i november 1803, til Det Kongelige Vestindisk-guineiske og General Told Kammer; Indberetning om det danske Territorium i Guinea fornemmelig med Hensyn til nærværende Kultur af indiske Kolonial Producter eller Beqvem for samme.[4]

Ser en isolert på de to rapportene som Thonning forela Generaltoldkammeret i1801 og 1803, kan de i dag synes både overflatiske og lite vitenskapelige.[5] I datidens sammenheng ble hans rapporter vurdert annerledes. Det er nødvendig å se Thonnings rapporter som en del av et større arbeid som omfattet en plantesamling og en samling av innsekter med atskillige ukjente arter. Sammen med Thonnings Indberetning var det et svært detaljrikt kart der han konkretiserte det danske virkeområdet ovenfor myndighetene, slik ingen tidligere hadde gjort.[6]

Den kongelige instruks av 16. juli, 1799, ga Peter Thonning i oppdrag å finne nye planter og dyr og andre naturprodukt, særlig farmasøytiske planter, fargeplanter, korn og mineraler som kunne være av betydning i den europeiske handelen. Thonning selv så sitt oppdrag som et bidrag til "Naturhistoriens Fremme."[7] Selv sier Thonning at han gjennom sitt opphold på Gullkysten fikk bekreftet at det i de områder der danskene hadde sine fort var mange ukjente naturprodukter med god kvalitet om enn ikke i store kvanta.[8] Den store plante og innsektssamlingen beviste denne påstanden. Alt i 1801 sendte han ni kasser med innsamlede innsekter og planter hjem til København.[9] Han forsynte sju innsektsamlinger med et eksemplar, og ni av de beste offentlige og private Herbarier med planter. I begge tilfeller var det en overvekt av ukjente arter. I tillegg beholdt han en egen plantesamling for senere å offentliggjøre en plantebeskrivelse, og gi samlingen til et utenlandsk Herbarium. Det ble det aldri noe av da Thonning mistet hele samlingen under bybrannen da engelskmennene bombet København i 1807.

Tre av kassene og en kopi av plantenes beskrivelse, gikk til hans gamle lærere Martin Vahl, professsor i botanikk, og H. C. F. Schumacher, professor i anatomi, ved universitetet i København. Vahl sendte en god del eksemplar videre til utenlandske Herbarium.[10] Hoveddelen ble likevel værende i København, og er nå i Botanisk museum. Schumacher publiserte materialet i bokform i 1827, med Thonnings kommentarer.[11] I en tid da svært lite var kjent av den afrikanske, tropiske floraen var Thonnings samling en unik kunnskapskilde. Også Thonnings oppdragsytere forsto å verdsette Thonnings bidrag.[12] For finansminister Schimmelmann var de vitenskapelige bevisene og de skriftlige presentasjonene overbevisende nok til at han ga Thonning i oppgave å lage en plan for en dansk jordbrukskoloni på Gullkysten, og det medførte også at han ble foreslått til stillingen som naturfaglærer for arveprins Frederik Ferdinand, og senere til en stilling i Generaltoldkammeret.

Thonning hadde et omfattende materialgrunnlag for sine rapporter til Generaltold-kammeret. På de mange reisene sine skrev han dagboks-notater og opptegnelser. En stor del av dette finnes i dag arkivert sammen med Guineakommisjonen sitt materialet.[13] Selv om dagboksnotatene til dels er fragmenterte levninger, er de likevel interessante fordi de er langt mer detaljrike og nyanserte enn de to rapportene.[14] Han sendte også jevnlig mindre rapporter (i brevs form) til Generaltold-kammeret om forholdene på Gullkysten.

Thonnings interesse begrenset seg ikke bare til det rent etnografiske og botaniske, men inspirerte han også til å tegne et kart over de områdene han besøkte, for å anskueliggjøre det såkalte danske landområdet i den sørøstre del av Gullkysten. Kartet fikk kanskje større betydning enn hans skriftlige rapporter.[15] Tidligere kartopptegnelser langs kysten av Vestafrika var unøyaktige og inneholdt stort sett ingen ting utover plassering av fort og byer langs kyststripen. Kartene var helt og holdent avhengige av skriftlig tilleggsinformasjon.[16] Hopkins hever at disse kartene ikke inneholdt et snev av koloniale ambisjoner, da alt bakenfor fortene var besto av et stort tomrom. Thonnings kart derimot anskueliggjorde det danske virkeområdet, og ga et visuelt inntrykk av det ukjente Afrika. Kartet stadfestet på mange måter det noe uklare begrepet "de danske Besiddelser", som var det danske uttrykket for de danske fortene. Kartet ble på en måte synonymt med "det danske terrietorium".

Thonning tegnet det orginale kartet i 1802, mens han enda var på Gullkysten. Senere, under sitt arbeid i Generaltoldkammeret, tegnet han flere utkast etter hvert som han fikk nye opplysninger. Det første kartet var vedlagt Thonnings Indberetning, men er i dag ikke å finne sammen med innberetningen.[17] Mange år senere gjorde også andre tilsatte på Gullkysten observasjoner og nedtegninger som ble innlemmet i Thonnings kart. Slike større revisjoner var i 1828, med sjøløytnant G. H. Linds opptegnede kartover Volta[18], som ble inkorporert i Thonnings kart.[19] I 1837 gjorde assistent Herbst[20] en oppmåling av landskapet mellom Christiansborg og Bleguso (by i Akuapem) som kom med på det orginale kartet, og året etter gjorde kaptein Vidal nye beregninger.[21] Kartgrunnlaget var hele tiden Thonnings kart fra 1802. På mange måter var Thonnings bidrag langt mer enn å finne nye naturprodukt for den europeiske handelen; hans misjon må sies å ha gitt legitimitet til de danske territoriale ambisjonene. Gjennom rapporter og kartet underbygde og synliggjorde Thonning at det fantes et bestemt dansk territorium. Uten en slik stadfesting var det umulig å forholde seg til en fremtidig kolonisering - spesielt ovenfor de andre europeiske nasjonene som opererte på Gullkysten. Thonning var ikke den første som brukte begrepet "det danske Territorium", men var den første som visualiserte hva man egentlig la i uttrykket.

I 1810 ble Thonning ansatt i Generaltoldkammeret, og senere ble han etatsråd. Det er vanskelig å si i hvor stor grad Thonning påvirket Generaltoldkammerets arbeid når det galdt Gullkysten. Når det gjelder ett område er Thonnings påvikning imidlertid svært synlig; og det er i Guineakommisjonen sitt arbeid i årene fra 1833 til 1848. Kommisjonen var et direkte resultat av guvernør Linds engasjement på Gullkysten og hans innsendte koloniplan av 1832, samt Linds forslag til hva som kunne gjøres for å sikre de alt eksisterende plantasjene.[22] Thonning skrev 3. nov. samme år en fremstilling til Kongen om Linds planer og fremlegg.[23] 9. november ble Generaltoldkammeret bedt om å nedsette en komite for å se på en eventuell kolonialisering, samtidig som noen av Linds fremlegg til umiddelbare forbedringer for plantasjedrift ble innvilget.

Baltazar Christensen

Baltazhar Christensen (1802 - 1882) kom som kongelig betjent til Gullkysten i 1825, like etter å ha tatt sin juridiske embetseksamen i 1825. Han dro hjem i 1831, og ble senere en kjendt politiker.[24] Han var på Gullkysten i 6 år før han ble hjemsendt av daværende guvernør Hein, på grunn av politiske motsetninger. Samme år (1831) skrev Christensen en beretning om forholdene på Gullkysten stilet til etatsråd Thonning.[25] Hans hovedmotiv for å skrive en slik innberetning kan ha vært ønsket om å sverte guvernør Hein, da en stor del av beretningen er viet Hein og hans feilaktige disposisjoner. Christensen fikk også trykt en del brev han hadde sendt i sin tid på Gullkysten i bladet Valkyrien. I disse brevene fremstilles Gullkysten i et svært positivt lys. Det er tydelig at Christensens holdning er positiv til å utvide og videreføre den danske virksomheten på Gullkysten. I sin Beretning sier han det slik; Det "synes dog, at der ere Omstændigheder nok, der tale for, at det vilde være uklogt at opgive dem (fortene)."

Christensen er forfatter av et dokument som ligger i Guineakommisjonens papirer; Udkast til betænkning om Guinea av 1935.[26]. Det er litt usikkert hva slags dokument dette er. Det er vanskelig å vite om det er et offisielt dokument basert på kommisjonens meninger eller om det er Christensens private oppfatninger som kommer frem. Dokumentet er for positivt til at alle kommisjonens medlemmer ville ha godtatt det. Trolig er det Christensens fremlegg for kommisjonen til videre drøfting. Christensen fungerte som sekretær fram til 1837, da Thonning tok over. Utkaset ser ut til å være det første kommisjonen leverte til Generaltoldkammeret. Den endelige rapporten kom ikke før 27. juni 1848.

Guineakommisjonen

Kommisjonens medlemmer ble oppnevnt i kongelig resolusjon av 9. januar 1833.[27] Guineakommisjonen ble oppnevnt ved kongelig resolusjon 9. januar 1833 med to siktemål; å vurdere hvorvidt den danske virksomheten skulle opprettholdes som tidligere, eller om en plan for kolonialisering skulle iverksettes. Dersom det siste ble tilfelle skulle de utarbeide et framlegg til hvordan en hensiktsmessig kolonialisering skulle utføres.

Følgende ble valgt som kommisjonens medlemmer; direktøren for Rente og Deputeret for Financerne, Johan Franciscus Gottlieb Schønheider;- konstituert medlem av direksjonen for Statsgjelden og den synkende Fond, Nicolai Abraham Holten, justisråd og Committeret (?) i Generaltoldkammeret, Severin Henrik August Wedel, kapteinløytanant i sjøetaten Jens Peter Findt, og hoffråd Joseph Hambro, grosserer i København. Etatsråd Peter Thonning representerte Generaltoldkammeret, som fikk i oppdrag å ta saken under overveielse og utarbeide en betenkning. Baltazhar Christensen ble valgt som sekretær. Kommisjonens arbeid varte i 15 år.

Det var uenighet i kommisjonen om kolonialisering. Det knyttet seg for det første til hvor vidt det var mulig og tilrådelig med en kolonisering; for det andre var de uenige i synet på de lokale folkene på Gullkysten (muligheter for arbeidskraft); og for det tredje delte de seg i synet på hvor viktig en generell handel kunne bli for Danmark. Kapteinløytnant Findt hadde tidligere vært på Gullkysten som leder av undersøkelseskommisjonen av 1827, sammen med den auditør Hein (som senere ble guvernør på Gullkysten). Deres oppgave var blant annet å vurdere major Ph. W. Wrisbergs foreslåtte koloniplan av 1825.[28] Wrisberg hadde foreslått Volta som et høvelig området, noe kommisjonen var særdeles skeptisk til på grunn av klimaet som vil gjøre det umulig for europeere å bosette seg der. I det hele var kommisjonen nokså avvisende til tanken om kolonialisering.[29] Findts holdninger gjorde seg sterkt gjeldende i Guineakommisjonen og hans bermærkninger er vedlegg til kommisjonens fremlegg.[30] Wedel var også skeptisk til kolonisering, og ville fraråde det.[31] Likevel er Wedel den eneste som til slutt undertegner fremlegget. I 1848 var Thonning død, slik også Findt var, og de andre medlemmene hadde trekt seg av ulike grunner. Men Wedel poengterer i et brev til Generaltoldkammeret at kommisjonen hadde et vanskelig arbeid fordi den hadde for få kunnskaper om Gullkysten og forholdene der.[32] Han sier direkte at Thonnings ekspertise bygget på forhold som lå alt for langt tilbake i tid, og at Findt hadde vært der for kort tid. Dessuten kom det inn beretninger som var direkte motstridende. De mest negative rapportene kom fra Gullkysten. Guvernør Mørck hevdet at klimaet med den generelt alt for sparsomme nedbøren ikke gjorde det mulig å dyrke kolonivarer for eksport.[33] I 1835, skrev Frederik Siegfried Mørch,[34] guvernør på Gullkysten i 1834-1837, et brev til Baltazar Christensen der han kommenterer planene om kolonisering av det danske interesseområdet. [35] Til sammen gir disse kildene et interessant innblikk i det danske jordbruks, og kolonialiseringsforsøk av Gullkysten,

Også guvernør Carstensen fikk etter hvert et negativt syn på mulighetene Danmark hadde til å tjene på å drive jordbruk på Gullkysten. Han hevdet at det ikke ville være mulig å konkurrere prismessig med andre land. Også lokale dansker (bosatt på Gullkysten) var skeptiske til plantasjevirksomhet når det galdt eksportvarer. I 1833 ble det satt ned en lokal kommisjon om skulle innrapportere forholdene til Guineakommisjonen og GTK. Med der var de danske handelsmenn med over 30 års erfaring på Gullkysten. Heller ikke denne rapporten var positiv til jordbrukssatsingen.[36]

Når det galdt synet på de lokale innbyggerne var det også sterke meningsforskjeller. Findt var sterkt uenig i Thonnings karakteristikk av de "indfødte", som Findt fant alt for positivt.[37] Findt og Hein sin vurdering av afrikanerne var svært negativ.[38] Også når det galdt den generelle handelen spriket inntrykkene fra de som hadde vært på Gullkysten. Thonnings holdning var at de aldri ville kunne konkurrere med britene, og at de derfor måtte skape sine egne handels (eksportvarer), mens Findt og andre hevdet at en økning i handelen var mulig.

[1] Peter Thonning (1775 - 1848) var sønn av lege Rasmus Thonning i København. I 1794 begynte han på medisinerstudiet, som han aldri fullførte. Etter oppholdet på Gullkysten var han lærer for arveprins Frederik Ferdinand, og fra 1810 til 1840 ansatt i Generaltoldkammeret. (Om Thonning se Privatarkiv nr. 2060 og Dansk biografisk lexicon, (ed. C.F. Bricka), København, 1979 - 1984.) Boren, Mathias Thonning, var kongelig betjent ved Christiansborg mellom 1805 til han døde i 1830-årene. (O. Justesen; "Henrich Richter. En afro-europæisk mellemhandler og foretager i de danske etablissementer på Gullkysten i det 19. århundre", i Festskrift til Kristof Glamann, Odense Universitetsforlag, 1983, s. 191.)

[2] GTK; Vestindiske Forestillinger og Resolutioner, resolution, October 2, 1799; Guin. Kopibog, Thonnings instrux, July 16, 1799.

[3] GTK; SGJ, nr. 271/1802, innberetning fra Thonning, 24. april, 1801. (Heretter kalt Thonnings Udkast.)

[4] DfuA Boks 872. (GTK; SGJ 434/1803.) (Heretter kalt Thonnings Indberetning.)

[5] Det fantes da få rapporter om næringsgrunnlag og botaniske forhold på Gullkysten. Guvernør Aarestrup ga i 1774 en god, generell tilstandsrapport over de produkter som utgjorde basisen av den lokale handeen med jordbruksprodukt i de såkalte danske områdene. (Grove & Johansen, i Bulletin de ...1968, s, 1387 - 1388. Se også Guvernør Biørn 1788, Thaarups Archiv, vol. III, København 1795-1798.) Ellers hadde flere gitt ut sine inntrykk fra Gullkysten i boks form, som f. eks. danskene Rømer, Rask og P. E. Isert. (Winsnes, (ed.) 1992.)

[6] Se Thonnings Indberetning, kap. 4, § 30. (Det orginale kartet fins i negativsamlingen i Rentekammer-samlingen, Guinea, nr. 1 - 662, nr. 704.)

[7] GTK; SGJ 279/1802, brev fra Thonning 24. april, 1801.

[8] Privatarkiv nr. 2060.

[9] GTK; SGJ 279/1802, brev fra Thonning 24. april, 1801.

[10] Hepper regner opp ti ulike Herbarium i Europa der Thonnings planter finnes. (Hepper, 1976, s. 10.)

[11] F. C. Schumacher, Beskrivelse af guineiske Planter som ere fundne af danske botanikere, især af Etatsraad Thonning, ( - ), 1827.

[12] 3 av kassene ble sendt til Kammerherre Frederick Moltke og Justisråd Tønder Lund. Moltke var fra 1796 medlem av Kommisjonen til negerhandelens bedre Indretning, og statsråd i den danske regjeringen.

[13] Se Guineakommisjonen 1833 Boks 1038, 1009, 1040, 1041 og 1042. I tillegg kommer kommisjonens endelige utkast i Box 1043 - 44, 1045 og 1046 - 47.

[14] Det meste fins i Guineakommisjonen 1833, Box 1038 og i Box 1040, til sammen mellom 2 - 300 sider.

[15] Se mer om Thonnings kart i Hopkins, i Cartographica, 1999. Hopkins beskriver utviklingen av kartet og bruken av det i samtiden. Opplysningene nedenfor om kartet er hentet derifra.

[16] Hopkins, i Cartographica, 1999, s. 102.

[17] Se Thonnings Indberetning, kap. 4, § 30. (Det orginale kartet fins i negativsamlingen i Rentekammer-samlingen nr. 1 - 662, nr. 704.)

[18] Kart over Voltafloden. H. G. Lind. 1828. (Rentekammersamlingen nr. 1 - 662, nr. 706.)

[19] Kaart over de danske Besiddelser paa Kysten guinea tegnet efter det derover af P.Thonning i Aaret 1802 forfattede Kaart, og H. G. Linds i 1828 optagne Kaart over Volta Floden fra dens Udløb indtil Føtjoku. (Rentekammersamlingen nr. 1 - 662; nr. 227.)

[20] I følge Jeppesen var det møllerbygger Grønberg som foretok oppmålingene, mens Herbst tegnet kartet. Jeppesen, 1966, s. 68.)

[21] Kort over de danske Besiddelser i Guinea forfattet paa Stedet af P. Thonning i 1802 og redigeret af Samme efter Captain Linds Opmaaling i 1828 af Volta fra Fotjuko til Udløbet, og efter Assistent Herbst Opmaaling i 1837 af landskabet mellom Christiansborg og Blegusso, samt efter Capitain vidals Længde og Breddemaalinger i 1838. (Rentekammersamlingen nr. 1 - 662; nr 227.)

[22] Se GTK; SGJ, nr. 474/1832, Linds koloniplan av 7. juli, 1832. Se også Linds forslag til tiltak av 7. juli, 1832. (Guineakommisjonen Box 1038.)

[23] I fremstillingen ga Thonning en kort oversikt over de danske områdene og de politive mulighetene som var for kolonisering på Gullkysten. Her finner vi igjen mye av det Thonning skrev i sin Indberetning i 1803. (Guineakommisjonen Box 1038.) Eg har merka dokumentet med GTK; SGJ, nr. 506/1832, brev fra General og Toldkammer Commerce Collegium, 3. november, 1832.

[24] Behrens, (red.), 1917, s. 254.

[25] Guineakommisjonen av 9. januar 1933, Box 1038.

[26] Guineakommisjonen 1833, Box 1041. (Heretter kalt Christensens Indberetning.)

[27] Om Guineakommisjonens arbeid og arkivmateriale se J. Reindorf , Scandinavians in Africa. Guide to materials Relating to Ghana in the Danish National Archives, Universitetsforlaget, 1980, s. 116 - 120.) Se også under Kommentarer, s. ...

[28] Se, instruks av 30. mars, 1827.

[29] GTK; SGJ, nr. 264/1829, Bedømmelse af Major Pilip Wilhelm Wrisbergs allerunderdanigste Forslag om Afbenyttelse af de Kongelige danske Besiddelser paa Kysten af Guinea, 14 April, 1828.

[30] Guineakommisjonen 1833, Box 1043 - 1044.

[31] Guineakommisjonen 1833, Box 1041.

[32] GTK; SGJ, nr. 536/1848, brev fra Wedel, 27. juni, 1848.

[33] Se Kommisjonens endelige innstilling av 27. juni, 1848, s. 408 og Thonnings argumentasjon. Se også guvernør Mørcks innberetning av 11, april 1836.

[34] Frederik Siegfried Mørck (1800 - 1839) var premierløytnant i marinen i 1833. Han ble utnevnt til interimguvernør på Gullkysten i 1834 og guvernør fra 1837. Han døde på plantasjen Fredriksgave i 1839. (Larsen, Guvernører, residenter, kommandanter og chefer, København, 1940, s. 94.)

[35] Guineakommisjonen 1833, Box 1041. (Brevet ligger sammen med Chirstensens Indberetning.)

[36] GTK; SGJ, nr. ??????, Rådet på kysten sitt først svarbeskrivelse til GTK, med de private residenters svar på kollegiets spørsmål, 27. aug., 1833. (Se også Guineakommisjonen 1833 Box 1043 - 1044; Designation 9, Akt No. 2.)

[37] Guineakommisjonen 1833, Box 1043 - 1044.

[38] Ibid.

Kommentar til Thonnings rapport

Tue, 06 May 2008 16:35:16 +0000

I denne rapporten sammen med en annen rapport Thonning kaller Udkast til en historisk og geografisk Beskrivelse over de allierede Provindser ved de danske Besiddelser paa Kysten af Guinea, sammenfatter Thonning sine inntrykk fra oppholdet på Gullkysten. De to rapportene er svært forskjellige og omhandler ulike forhold. Udkast til ..... er en beretning om folkegruppa Ga. Tittelen skulle tilsi at det dreier seg om en skildring av flere stater eller folkegrupper, men i hovedsak har vi å gjøre med en skildring av forhold som angår samfunn og kultur kun hos folkegruppa Ga. Udkastet inneholder bare en kort beskrivelse av klima og geografiske forhold (generelt for Gullkysten), og gir ikke innblikk i Ga sin historie slik overskriften lover. Dokumentet er skrevet i 1801, mens han bodde på Christiansborg fort, og var tenkt som en del av den rapporten han skulle lage.[1] Men da den endelige rapporten kom i 1803, ga han ikke stor plass til de disse etnografiske betraktningene, men tok bare med visse deler fra Udkast til ...., og da i en langt mer forkortet og generell form. Thonnings skildring av "Negeren" på Gullkysten blir derfor stående som en noe generell og unyansert betraktning, særlig fordi Thonning bruker sin tidligere beskrivelse av Ga som en standard beskrivelse av alle folkegruppene på Gullkysten.

Thonnings Indberetning om det danske Territorium i guinea, er av en helt annen karakter enn Udkast til ..... Her har klimatiske og naturmessige forhold fått en større og mer systematisk plass. Thonning baserer sine undersøkelser på et stort område på Gullkysten. Tolv stater og folkegrupper er med når han drøfter de generelle forholdene for klima, jordbruk og næringsveier (kap 1 - 4). I den siste delen (kap 5-8) vurderer han derimot tre mindre geografiske områder når det gjelder mulighetene for å dyrke produkt som sukker, kaffe, bomull og eventuelt andre viktige nyttevekster for et europeisk publikum. Det ene er de høyereliggende områdene i Akuapem. Det andre er kystområdet rundt Accra, og det siste er deler av voltaregionen rundt Ada, på begge sider av Rio Volta. Det var også disse områdene Thonning besøkte på sine reiser, mens han var på Gullkysten. Han gjorde flere reiser både til Akuapem og til Volta der han i månedsvis samlet inn materiale, samtidig som han hadde samtaler med både de lokale folkegruppene og danskene på Gullkysten.

Likevel er både Thonnings kart og Thonnings to beskrivelser med på å gi et feilaktig bilde av de interne politiske forholdene på Gullkysten, så vel som danskenes forhold til de ulike statene der. I sitt Udkast til .... kaller han det området han vil beskrive for "Landet", og de ulike statene på Gullkysten får benevnelsen "Provindser". Ved å bruke benevnelsen land og provins får han leseren til å oppfatte denne delen av Gullkysten som et litt diffust landområde som hører sammen. Han sier riktignok senere at disse provinsene er ulike når det gjelder regjeringsform og språk.[2] Likevel signaliserer han at disse samfunnene ikke er selvstendige enheter eller stater. Selv om benevnelsen stat kan være problematisk å bruke på afrikanske forhold i førkolonial tid, i forhold til dagens definisjon/forståelse av en stat, er det vanlig å bruke begrepet stat. Afrikanske stater eller kongedømme var ikke like i formen, og grensene kunne raskt endre seg. Felles for mange av statene på Gullkysten var sentralisering av makt under en regent.

"Det danske territoriet", eller "de danske besiddelser", blir også et noe uklart område fordi Thonning refererer til langt flere stater og folkegrupper enn de som danskene hadde kontakt med, enten det dreidde seg om allianser eller handelsforbindelser. I Udkast til .... nevner han "de allierede Provinsene" som Ga, Adampi,[3] Augna,[4] Avinno,[5] Akotim,[6] Akwambu, Akvapim, Akim[7] og Asjanteh.[8] Bare et fåtall av disse statene var alliert med danskene. Danskene hadde kun handelsforbindelse med Asante, og først mot slutten av 1820-åra ble Akwamu dansk alliert;[9] Anlo var en slags løselig sammenslutning av flere bystater som danskene stadig lå i konflikt med, delvis på grunn av motsetninger mellom Ada og Anlo. Danskene var riktignok i allianse med noen av bystatene innenfor Anlo, men denne alliansen var tidvis svak. I Indberetning nevner han også "Landskaberne" Krepe[10] og Kvahu, men verken Akotim, Krepe og Kvahu var områder som danskene hadde særlig kontakt med. Mens Thonning oppholdt seg på Gullkysten, hadde danskene kun allianser med bystatene i Ga (untatt hollandsk og britisk Accra og den britiskallierte byen Prampram), bystatene Ningo, Ada (Thonnings Adampi), og byene på vestsida av Volta opp til Malphi (Thonnings Volta-Krepe). Noe svakere var alliansen med de enkeltstående bystatene Keta, Popo og Wey (som tidvis var en del av Anlo). Langt sterkere derimot var alliansen med Akuapem, som var en viktig brikke i danskene sitt maktforhold i forhold til Accra (britisk og hollandsk Accra). I tillegg kom en noe vagere allianse med Akyem.

Når Thonning bruker begrepet "det danske Territorium" gir det et skinn av dansk overhøyhet over statene danskene var i allianse med. I hovedsak var det politiske forbindelser mellom danskene og statene bygget opp enten som allianser eller som rene handelsforbindelser. For i det hele å få innpass i handelen på Gullkysten måtte de ulike europeiske nasjonene knytte allianser med flere ulike stater og nasjoner. Alliansene kunne skifte alt etter behov og muligheter og kunne være nokså kompliserte. De var med på å opprettholde maktbalansen både mellom de afrikanske statene og mellom de konkurrerende europeiske maktene på Gullkysten, der det hele tiden foregikk en kamp for å sikre seg størst mulig kontroll over slavehandelen. Alliansene innebar en gjensidig assistanse ved krig og konflikter, men var allikevel aldri bindende avtaler og ble opprettet i forhold til statene sitt politiske behov der og da. Ingen europeiske makter hadde kontroll over sine allierte. Likevel brukte danskene ofte uttrykk om sine allierte som "våre danske undersåtter" og "det danske teritorium" slik vi her ser Thonning gjør. Men også Thonning visste at uttrykket "dansk territorium" ikke var dekkende. I sin Indberetning i kapittel 5, § 36, sier han at "Herredømmet er kun en tom Lyd, thi Negerne ere i denne henseende ganske uafhængige af Europæerne, og følge kun deres egen Regiering og Love, med mindre det er ganske ligegyldige tilfælde, eller Europæerne viide at bestikke Magthaveren."

Det var derfor ingen politisk dekning for å kalle de danske allierte statene for "dansk Territorium". De allierte statene var selvstendige afrikanske stater som vurderte sine politiske trekk ut i fra hva som passet dem best. Det var politiske årsaker til at benevnelsen dansk territorium ble brukt, og uttrykket hadde trolig sitt opphav fra den danske administrasjonen på Gullkysten, som gjennom dette ga et skinn av en sterkere dansk posisjon enn det i virkeligheten var. I perioden etter 1800 festet begrepet seg i de danske rapportene. "Det danske territorium" ble et begrep som vant fotfeste ikke bare hos danskene selv, men også hos britene.

Det kom etter hvert flere rapporter fra Gullkysten som var bestilt av den danske regjering. En av disse var ført i pennen av Balthazar Christensen som tidligere hadde vært tjenestemann på Gullkysten. Han førte denne rapporten for Guineakommisjonen, oppnevnt i 1833 som skulle gi en innstilling til regjeringen om hvorvidt Danmark burde gå inn for videre plantasjedrift på Gullkysten. Også Christensen er opptatt av å vise at deler av Gullkysten var et dansk territorium. Han går enda lenger enn Thonning i å bekrefte dette.

I Guineakommisjonens Indberetning, bringer Christensen et nytt begrep inn i bildet. Ikke bare finnes det et dansk territorium, men det eksisterer også en dansk rett til dette området. Han snakker om det han kaller territorialretten, og hevder at ingen andre europeiske makter har rett til denne strekningen med unntak av britenes rett til Prampram og britisk Accra som ligger utenfor dansk territorium.[11] Han hevder videre at de danske rettene bygger på at statene bærer det danske flagget og er allierte med danskene.[12] Med andre ord har danskene gjennom sedvane og hevd bygd seg opp en rett til dette territorium, sier han. Denne argumentasjonen er trolig ment som en motvekt til eventuelle britiske og hollandske protester.[13] Samtidig understreker han at de afrikanske statene er selvstendige enheter der danskene har lite eller ingenting å si, men at dette er i ferd med å endre seg, og at statene er mer og mer villige til å underlegge seg danskene.[14] Som et eksempel bruker han visse skikker. Her nevner han forholdene i Ga, der han hevder at den danske guvernøren i større grad enn tidligere kontrollerer innsettingen av nytt overhode (kabuseer).[15] Han hevder også at styrkeforholdet mellom danskene og de afrikanske alliansepartnerne er i ferd med å gå i danskenes favør. Slik argumenterer Christensen for at dansk kolonialisering er politisk uproblematisk både ovenfor de afrikanske statene og de europeiske maktene på Gullkysten.

Peter Thonnings rapport fra 1803 er ut over dette en uvurderlig kilde til kunnskaper om det geografiske og naturfaglige på Gullkysten. Hans rapport må ha hatt en vesentlig betydning som grunnlag for en viss satsing på plantasjedrift der.

[1] GTK; SGJ 271/1802. Thonnings følgebrev.

[2] Se Thonnings Indberetning, kap. 2, § 9 og 10.

[3] Adampi var den danske skrivemåten for Adangme, en folkegruppe nær beslektet med Ga. Thonning oppfatter bystatene nord for Ada opp til Mlefe (Malphi) på vestsiden av Volta, som Volta-Krepe. Disse er imidlertid en del av Adangme. Han skiller mellom det egentlige Krepe og Rio-Volta Krepe.

[4] Augna er det danske navnet for Anlo; en del av folkegruppa Ewe (Krepe). (Tidligere dansk e kilder bruker betegnelsen Awuna.) Thonning skiller mellom det egentlige Krepe og Rio-Volta Krepe.

[5] Avinno lå i følge Thonning nord for Anlo. Avinno kan være en forvansking av Awuna. Debrunner (H. Debrunner, "Notable Danish Chaplains on the Gold Coast", i Transactions of the Gold Coast and Togoland Historical Society, vol. II, part 1, 1956, s. 13-29.) ser ut til å ha brukt betegnelsen Aveno om en folkegruppe nord for Anlo som ble angrepet og slått av Anlo i 1775. (Se Grove & Johansen, i Bulletin, 1968, s. 1391.)

[6] Akotim er Agotime (i danske kilder blir navnene brukt om hverandre), et område i Krepe. Se nedenfor.

[7] Akyem var egentlig tre stater; Akyem Kotoku, Akyem Bosu og Akyem Abuakwa som lå i øst og grenset til Akuapem. Per Hernæs hevder at Akyem Abuakwa og Akyem Kotoku sto i et nært samarbeid til hverandre og at de danske kildene ikke systematisk skilte mellom de to statene. (Per Hernæs, The Danish Slave Trade from West Africa and Afro-Danish Relations on the 18^th-Century Gold Coast, doktoravhandling, NTNU, Trondheim, 1992, Del 2, s. 105.)

[8] Den danske skrivemåten for Asante varierer; Assianthe(e), Asjanteh.

[9] Danskene betalte coustyme til Akwamu da Akwamu hadde herredømme over Ga i 1680 til 1732. Da de ble trengt tilbake til østsiden av Volta var det liten kontakt mellom danskene og Akwamu. Dette endret seg etter krigen med Asante i 1826, og førte til at Akwamu ble dansk alliert. (GTK; SGJ 883/1827.)

[10] Europeerne brukte betegnelsen Krepe om den nordvestre delen av folkegruppa Ewe untatt Anlo på 17-og 1800-hundretallet.

[11] Se Christensens Udkast § 1 (s. 5) og § 8 (s. 20)

[12] Se Christensens Udkast § 15 (s. 46). Det danske flagget var gitt til de allierte statene som et symbol på en gjensidig vennskapsavtale. En slik avtale kunne innebære at den afrikanske alliansepartneren ikke inngikk lignende avtaler med andre europeiske nasjoner.

[13] Britene og hollenderne protesterte i 1790-årene på guvernør A. R. Biørns aggressive og ekspansjonistiske politiske linje i voltaområdet, der han hevdet at ingen andre nasjoner enn danskene hadde rett til å handle. Saken var oppe i de respektive europeiske regjeringene og Danmark ble advart mot en slik linje. Guvernør Biørn ble avsatt også på grunn av økonomiske misligheter. (Nørregaard, 1968, s. 248 og Trier i Historisk Tidsskrift, 1904-05, s. 505 - 506.)

[14] Se Christensens Udkast § 16, s. 54.

[15] Ibid.

Peter Thonnings rapport 1803

Tue, 06 May 2008 16:14:55 +0000

Til Det Kongelige Vestindisk-guineiske Rente og General told Kammer

Indberetning om det danske Territorium i Guinea fornemmelig med Hensyn til nærværende Kultur af indiske Kolonial Producter eller Beqvem for samme.

Dep. For udenlandske Anlig. (DfuA) - 302

Gruppeordn. Sager 1756 - 1848

Guinea, Litra G, 1775 - 1847, Boks 872

As N. 434 GJ:p:1803

Innhold

1.Cap: Almindelig Underretning om det danske Territorium, eller saavidt Negerne staa i venskabelig eller Handelsforbindelse med de Danske.

§ 1: Bestemmelse og Indeling af Guinea.

§ 2: Beviser om Feiltagelse i den almindelige Indeling af Guld og Slave Kysten.

§ 3: Beliggenheden af de danske Etablissementer og de omliggende Nationer.

§ 4: Luftens almindelige Beskaffenhed og Forandringer efter Aarstiiden.

§ 5: Havet.

§ 6: De fornemste Floder og Vande.

§ 7: De fornemste Bierge.

§ 8: Landets udyrkede nyttige Produkter

2. Cap: Kort Underretning om Indbyggerne.

§ 9: Nationerens Forskiellighed.

§ 10: Regieringen og Loven.

§ 11: Stændernes Deeling i Frihed og Livegenskab.

§ 12: National Had.

§ 13: Religionen.

§ 14: Negernes medfødte Egenskaber.

§ 15: Negernes Fornødenheder.

Boeliger, Klædedragt, Boehave, Levemaade.

3. Cap: Underretning om Beliggenheden, Beskaffenhederne og Befolkningen af ethvert Landskab paa det danske Territorium.

§ 16: Ga.

§ 17: Adampi.

§ 18: Augna.

§ 19: Akvapim.

§ 20: Akvambu.

§ 21: Volta - Krepe.

§ 22: Avinno.

§ 23: Akim.

§ 24: Kvahu.

§ 25: Krepe.

§ 26: Akotim.

§ 27: Assiante.

4. Cap. Indbyggernes Kultur og Industrie.

§ 28: Jorddyrkningen.

§ 29: Jagten.

§ 30: Fiskeriet.

§ 31: Tamme Kreaturers Behandling.

§ 32: Haandværkeren.

§ 33: Handelen.

§ 34: Guldgravningen.

5. Cap. Om Etablissementerne og de Danskes Handel og Forhold til Indbyggerne.

§ 35: Etablissementernes Beskrivelse.

§ 36: De Danskes Forhold til Indbyggerne.

§ 37. Handelen.

6. Cap. Hvorvidt de nærmeste Landskaber ved Etablissementerne kunne være skikkede for Kultur af indiske Kolonial Produkter.

§ 38: Ga og Adampi.

§ 39: Akvapim.

§ 40: Volta - Krepe og Avinno.

7. Cap. Vanskeligheder for Kulturen af indiske Produkter.

§ 41: Grundrettighed.

§ 42: Bygningsmaterialier.

§ 43: Arbeidere.

§ 44: Lastedyr og Veie.

§ 45: Vanskeligheder fra Indbyggerne.

§ 46: Inbyggerne betragtende som Dyrkere af Kolonial-Produkter.

8. Cap. Vanskeligheder for Kulturen med Hensyn til Handel.

§ 47: Vanskeligheder ved Transport og Indladning.

§ 48: Vanskeligheder for Skibsfarten.

1 Cap.: Almindelig Betragtning over Landet.

§ 1

Bestemmelse og Indeeling af Guinea.

Guinea er den Deel af Africa, som ligger mellem 10° nordre og 2° grad sydlig Brede, 26° vestlig og 4° østlig Længde fra Kiøbenhavn.

Kysten af Guinea støder til det store Verdens Hav, og ender sig nordlig ved Pynten Verga, og sydlig ved Pynten St: Catharina (efter nogle Geographer nordlig med Landet Sierra Liona og sydlig med Pynten Lopez Gonsalvo), mod Landsiden begrænses Guinea nordlig af Senegambien og Nigeritien, østlig af Æthiopien, og sydlig af Loango.[1]

Guinea deeles fra Vest mod Øst i Landskabet af Løvebierget (Sierra Liona), Peber-Tand-Guld- og Slave-Kysten.

Europæerne have nedsat sig deels paa Guld- deels paa Slave-Kysten; men her er Hensigten blot at give Oplysning om den Deel, hvor de Danske have etableret sig, og de af Landets Nationer som de staae i venskabelig eller Handels Forbindelse med.

§ 2

Feil i den antagne Indeeling af Guld- og Slave-kysten.

Den almindelig antagne Indeeling bestemmer Guld-Kysten fra Pynten Apollonia til Floden Volta, og Slave-Kysten fra Floden Volta til Pynten Lopez Gonsalvo eller og til St: Catharina. Guld-Kysten fik dette Navn, fordi man ansaae den, som den Deel af Guinea, hvor Guldet fandtes i Jorden, og hvor det i Handelen i denne sin raae Tilstand gielte som Forestillings Værdie, hvorefter Værdien af alle øvrige Ting bestemtes; hvor Guldet altsaa var det samme, som Mynterne i Europa;[2] men fra denne Tiid betragtet, kan Guld-Kysten ikke strække sig længere end til Akra-Floden,[3] og Landskabet mellem Akra-Floden, og Volta maae henlegges til Slave-Kysten af følgende Grunde: 1. Dette Landskab frembringer intet Guld. 2. Guldet tilhandles kun i en meget ringe Qvantitet paa Akra-Forterne, og aleene fra de Nationer, som boe vestligere i det indre Guinea. 3. Den største Deel af dette Lands Indbyggere kiende neppe Guldets Værd, og Snoge-Pander (Cyprea moneta L)[4] ere her, lige som paa Slave-Kysten, den gangbare Værdi. 4. Nationerne selv have deres Oprindelse fra Slave-Kysten. 5. Akra Floden, endskiøndt den er mindre bekiendt, er dog ligesaa beqvem til Grændseskiæl, som Volta-Floden. Ere disse Grunde tilstækkelige til at forandre den gamle Indeeling, saa bliver Landet vest for Akra-Floden ligetil Pynten Apollonia at ansee for Guld-Kysten, og Landet øst for Akra-Floden ligetil Pynten Lopez Gonsalvo eller St: Catharina at ansee for Slave-Kysten.

§ 3

Beliggenheden af de danske Etablissementer og de omliggende Nationer.

De Danske ere altsaa ifølge foregaaende § aldeles ikke etablerede paa Guld-Kysten, men paa den vestligste Deel af Slave-Kysten fra Akra-Floden til Auguja Pynten, som udgiør en Strækning af omtrent 28 danske Miile.[5]

Landskaberne i denne Strækning ere fra Vesten mod Østen[6]:

Ved Strandbredden: Ga, Adampi, Augna.

Dybere i landet: Akvapim, Akvambu, Rio-Volta-Krepe,[7] Avinno.

Endnu dybere: Akim, Kvahu, det egentlige Krepe,[8] Akotim.

Ovenfor Akim og Kvahu og endnu Længere vestlig ligger Kongeriget Asiante, hvoraf alle førnævnte ere enten middelbar eller umiddelbar Vasaller.[9]

Beliggenheden, Størrelsen og Stæderne i de fleeste af disse Landskaber kan ...tigere (?) og tydligere sees paa vedfestede Kort, [10] end een vidtløftig Beskriveelse er istand til at forklare

samme. Asiante, Kvahu og en stor Deel af Akim og Krepe havner i Kortet, da jeg formedelst deres lange Fraliggenhed ikke har kunnet skaffe mig de nødvendige Kundskaber om dem.

§ 4

Luften.

Endskiøndt Klimaet her er ikke saa store Forandringer underkastet, som i de tempererede Zoner, saa viser dog hver Aarstiid sig i sin forandrede Skikkelse, og med særdeles Indflydelse fornemmelig paa Planteriget.

Fra Midten af December til Midten af Januar, ja ofte hen i Februar, hersker den saa

kaldte Harmattan[11]; dette er en Uklarhed i Luften, som ved første Udseende ligner Taage, men har aldeles intet af Taagens andre Beskaffenheder. Luften er i denne Tiid saa udtørrende, at de fleste Urter henvisne og mange Træer tabe deres Blade; Trævesen enten revner eller krumme sig, og antage af sig selv deres forrige Skikkelse, naar Harmattan er forbi; Huden tørres, Læberne sprække, Øinene inflamere, Aandedrættet irriterer Brystet til en tør Hoste, og Hygrometret viser usædvanlig Tørhed. Sielden medfører Harmattanen farlige Sygdommer, og naar jeg undtager de smaae Uleiligheder dens udtørrende Egenskaber foraarsage, saa er den næsten en af de sundeste Aarstiider. Uklarheden i Luften, som altiid følger Harmattanen, synes at bestaae i et fiint hviidagtigt Støv, som maa være saa let at den mindte Bevægelse i Luften er istand til at holde det hværende. Man finder dette Støv paa Klæbende Legemed, som ere udsatte for Luften f:fx: Tougværket på Skibe, Planterne, Negernes Hud. Naar Harmattanen er stærk, skiuler denne Uklarhed Solen et par Tiimer efter dens Opgang og før dens Nedgang, Horizonten viser sig da blot mørkerød, og hele Dagen seer man Solen som en gloende Skive uden Straaler. Sielden er Harmattanen meget stærk, i Almindelighed begynder den med eller forøges ved østlige og nordøstlige Vinde som pleie at indfinde sig paa denne Tiid; den ender sig som oftest med en Travat.[12] Travat er en vedholdende Pladeregn[13] i 2 a 3 Tiimer, som begynder med Torden og stærk Storm; i Guinea regner det sieldnere paa andre Maader. Februar og Martz have almindelig klar Luft og megen Hede, men sielden Travater indtil Solen mod Slutningen af Martz nærmer sig Zenith, da Luften begynder at blive meere og meere skyefuld. December, Januar, Februar og Martz kaldes den tørre eller ufrugtbare Tiid, og kan i denne Henseende betragtes som dette Lands Vinter. I April og Maj er Luften skyefuld og kiøligere, i denne Tiid falde ofte Travater og ofte, en vedholdende Regn uden Storm og Torden; disse 2 Maaneder kaldes den store Regntiid. Juni begynder ligesom Maj, men forandrer sig lidt efter lidt til klart Veir, og har sielden Travater. Juli har klart Veir intil Juni mod Slutningen, naar Solen paa sin Tilbagegang fra Norden begynder igjen at nærme sig Zenith, da Luften atter bliver skyefuld, der indfinder sig sydlige og sydøstlige vinde, som medføre Støvregn og en ubehagelig vandkold Luft; denne Forandring i Veirlaget tiltager i August, som ogsaa kaldes Sinkesu-Tiiden[14] af en fisk af Makreel-Slægten, som i denne Tiid

fanges i Mængder. I September aftager denne Støvregn, men derimod indfinder sig indtil Midten af October ofte Travater, hvorfor denne Tiid ogsaa kaldes den lille Regn-Tiid. Slutningen af October, November og December have klart Veir ligetil Harmattanens Begyndelse.

Duggen er det eeneste, som underholder Planteriget i den tørre Aarstiid, da dette ellers vilde ødelegges af den vedholdende Hede uden Regn, dog er Duggen i Strandegnene temmelig sparsom, maaske fordi Søvinden driver Dunsterne dybere ind i Landet.

Paa Kysten hersker bestandig periodiske Vinde, som blot afbrydes af de i Harmattan og Sinkesu Tiiden ofte indtreffende østlige Vinde og af de Storme, hvormed Travatene begynde, hvilke kan komme fra enhver Side. Disse periodiske Vinde ere Søe-Vinden og Landvinden. Søevinden fra Syd-Vest blæser uafbrudt og temmelig stærkt fra Kl: 9 Formiddag til Kl: 10 a 12 om Natten. Fra den brusende Brænding fører den ligesom en Dugg eller Taage af Søevand ind over Landet, hvilket har en meget skadelig Indflydelse, baade for Bygningerne ved Stranden, som blive giennomtrængte af Fugtighed, og Planteriget, som meget underkues, hvorfor ogsaa Buskene ved Stranden ligge i samme Direction som Vinden, og ligsom tilskaaren med en Sax.

Landvinden fra Nord-Vest blæser ustadigere og meget svagere, den begynder en Tiime efter at Søevinden har ophørt, og vedvarer til Kl: 7 Formiddag.

Noget dybere i Landet forandres disse Vinde efter Beliggenheden af de forskiellige Egne, de giennemstryge; og dybt i Landet har man afvæxlende og ubestandige Vinde.

Barometret viser, som almindelig i det hede Klima, megen liden Forandring.

Thermometret ligeledes; ; den almindelige Varmen i luftige skyggefulde Værelser er 21° Reaumur om Morgenen, 25° om Middagen, 22 ½ om Aftenen, og dette alle Aarets Tider, uagtet nerverne ofte i Januar, April og Maj, men især i August og September føle en ubehagelig Kulde, og til andre Aarets Tiider en utaalelig Hede.[15] Den største Forandring viser Thermometret ved at udsættes for Solen, især i Middags-Tiiden, da det almindelig stiger 14° til 18° høiere, eller til 40° a 44° efter Reaumurs Scala.[16]

Hygrometret viser sig som i Europa, undtagen i Harmattan Tiiden, Da det meere og meere nærmer sig den høieste Tørheds Grad.

Klimatets Sundhed er meget forskiellig efter beliggenheden af de forskiellige Egne, og viser endogsaa temmelig mærkelig sin Indflydelse paa Landets egne Børn; saaledes ere f: Ex:

Standnegerne meere velskabte, muntre, stærke og sunde end de øvrige; Biergnegerne mindre af Vext, sortere af Farve, og svagere af Bygning; og Volta-Negerne ere især efter Oversvømmelsen udsatte for en farlig Galde-Sygdom.[17] For Fremmede er Klimaet overalt meget usundt, dog meere i de skovrige Biergerne, især i Dalene, end ved Stranden; men mest usundt er det ved Volta efter Oversvømmelsen; i øvrigt synes Maanederne August, September og October at være de usundeste. Fremmede som opholde sig nogen Tiid i Landet, blive uungaaelig angreben af en Sygdom, som foraarsages af Klimatet; [18] Udfaldet af denne retter sig efter Subjectets Alder og Constitution; unge og svage men dog sunde ere ikke saa stor Fare underkastede, som aldrende sterke og blodrige, disse virke formeget mod den Forandring Klimatet vil frembringe i Legemet og maa tilsidst segne for Overmagten. I almindelighed indfinder Sygdommen sig i 3. til 5. Maaned efter Ankomsten, og mærkeligt er det, at den altid er farligere jo længere den udebliver. Sielden undgaae Nordboere over 30 Aar at blive Rov for Klimatet; men Fremmede fra varme Klimater, eller Europæere, som tilforn have opholdt sig paa lignende Steder ere naturligviis mindre Fare undergivne. Søe Folk, som bestandig opholde sig i deres Skibe uden nogensinde at komme i Land blive meget sielden angreben. Hvad Sygdommens Natur angaar, da er den næsten samme for alle Subjecter, nemlig en meget hidsig Galde-Feber, som snart gaaer over til en heftig Grad af Nerve-og Forrraadnelses-Feber, og inden meget faae Dage ender sig enten med Døden eller en stærk

Durkløb, [19] som vel tiener til at bortskaffe Sygdoms Materien, men dog ofte udarter og svækker Patienten til det yderste. Uagtet den virkelige Sygdoms Gang er meget heftig, saa reconvaleseerer Patienten dog meget langsom, formedelst det hede svækkende Klima.

§5

Havet som støder til denne Deel af Guinea er væsten for St: Pauli Pynt den guineiske Bugt af det Æthiopiske Hav og østen for samme Pynt den beninske Bugt.

Som overalt paa Kysterne ved det store Verdens Hav i det heede Klima hersker her bestandig Ebbe og Flod, som i Almindelighed giør een Favn Forskiel paa høieste og laveste Vand.

Ligeledes hersker her i Havet en bestandig Strøm, som følger Kysten fra Vest mod Øst med en Hastighed af 6 - 12 Miile i 24 Tiimer. Almindelig vender denne Strøm sig een gang hver Maaned, men ikke til nogen bestemt Tiid, den modsatte Vej og vedbliver saaledes med forstørret Hastighed fra een til tre Dage. I December kommer denne østlige Strøm oftere, især med de paa den Tiid herskende østlige Vinde.

Havets Rullinger brydes uophørlig og overalt paa den hele Kyst, hvilket foraarsager en meget høi Brænding.

I Maanederne April, August, Septemer og December er Havet meget fiskerigt, især i August og September paa den saa kaldte Sinkesu-Banke.

§6

De fornemmeligste Floder og Vande

Sacumo-fyo[20] eller Akra-Floden er det egentlige Grændseskiæl mellom Guld og Slave Kysten, den udspringer i Asiante, under Navn af Humo[21] giennemstrømmer den Akim, og endelig under Navn af Sacumo-fyo skiller den Landskabet Ga fra Fante.

De smaae Flode; Kåle[22] eller den lille Akra-Flod, Poissi[23] eller Labodej-Floden, Sakumo-nupa[24] eller Temma-Floden, Laloe eller Ponny-Floden, have alle deres Oprindelse af de fra Akvapim Biergerne nedstrømmende Bekke.

Floden F`lau eller Volta begynder meget dybt i Africa, men hvor, har jeg ikke kunnet

indhente Efterretning om.[25] Lidt ovenfor Akvambu giennombryder den Biergstrækningen, og flyder frem med saadan Hastihed at intet Fartøi kan arbeide sig igiennem Strømmen. Fra Biergstrækningen og til dens Udløb viser Kortet nøiagtigere dens Situation, end jeg her i

Vidløftighed kunde beskrive den. I September, naar Regntiden i det indre af Africa har fyldt alle Aaer og smaae Floder, stiger Volta over sine Bredder, den oversvømmer alle nærliggende Egne, og ofte endogsaa bortskyller Negerbyer, som ere anlagte paa de høieste Stæder ved Flodbredden. Det er meget farligt i denne Tiid at være sig i smaae Fartøier paa Floden, da den løber med utroelig Hastighed, og man maa søge fra Sted til Sted over de oversvømmede Egne. Vandet er i denne Tiid ganske muddret, og 2 til 3 Miile ud i Havet er det endnu fuldkommen ferskt; over een Miil ud fra Mundingen reiser Floden og Havet en frygtelig høi Brænding mod hinanden; dette vedvarer til midt i October, da Floden begynde at træde tilbage i sit Leie. Den øvrige Tiid af Aaret gaaer Havets salte Vand omtrent 4 Miile op i Floden, og Ebbe og Flod virke endnu meget dybere; dog bryde Havet og Floden endnu mod hverandre, men denne Brænding staaer under Ebbetiiden neppe over ¼ Miil fra Udløbet, og under Flod Tiiden næsten i Mundingen selv. Volta er i Udløbet, omtrent 1/8 Miil breed, og paa det dybeste omtrent 2 Favne, men Grunden forskyde sig ofte, dog kan med Forsigtighed Fartøier gaa 9 og 10 fod gaa op til Ada, og noget mindre Fartøier op til Malfi.[26]

Amu eller Augna-floden forbinder Augna-Songo[27] med Volta, den giør mangfoldige Bugter og er temmelig dyb lige til Viny; den har Ebbe og flod med Havet, og bestandig salt Vand, undtagen naar Volta i Oversvømmelsen stiger saa høit, at den trænger det salte Vand tilbage til Augna-Søen; den er overmaade fiskeriig.

Floden Tojeng har mangfoldige Greene, som giennemskiære Landskabet Krepe, men Hovedstammen, som ogsaa kaldes Kripong-Tajeng, slynger sig igiennem Akotim og Avinno, og udgyder sig i Amu.[28] I September stiger denne Flod pludselig til betydelig Høide, og træder efter 3 a 4 Dage ligesaa hastig tilbage i sit Leie; formoderntlig har den sin Oprindelse fra en dybt i Landet liggende Indsøe, som formedelst Regnen paa denne Tiid bryder ud; i Aaret 1802 kom den saa pludselig, at den ødelagde Byen Adahme, og den største Deel af Indbyggerne satte Livet til.

Augna-Songo eller Augna-Søen 4 Miile østen for Volta, er 5 Miile Lang og 3 Miile breed, men kun lidt dyb, den har bestandig salt Vand. Det synes rimeligt at baade Augna-Floden og Augna-Søen ere danned, ved det at Havet har opkastet den smalle Landtunge, som strækker sig fra Voltas Munding og til Auguja-Pynten[29].

Jeg maa her anmærke at Rømer i sin Efterretning om Kysten Guinea p: 285[30] omtaler Augna-Søen, som en Deel af Volta, og giver den en overordentlig Størrelse, og et urimeligt Antal Øer; tillige har han givet Anledning til, at Kloppenburg i sin Geographie 2 ?: p: 220[31] har forøget denne Feil ved at legge Malphi, Tøffri og Agraffi paa Øer i bemeldte Søe.[32] Ligeledes beretter Isert i sin Reise nach Guinea[33] p: 115: at Volta 1 ½ mile fra sin Munding danner en Søe 15 Mile Lang og 12 Miile bred, hvori ligge mangfoldige Øer, denne Søe existerer aldeles ikke, med mindre man vil antage de i October oversvømmede Egne for en Søe, og da vil hele Omegnen af Volta blive en Søe, men kun i October Maaned.[34]

§7

De fornemste Bierge

Omtrent 4 Miile fra Strandbredden ved Floden Humo begynder en Biergkiede i Direction fra Syd-Vest til Nord-Øst, og skal strække sig meget dybt ind i Africa, den har intet felles Navn for den hele Strækning, men fra Floden Humo og til Volta kaldes den Akvapim, og i nogle Søekort urigtigt store Akra.[35]

Nåjo et enkelt fritstaaende meget høit Bierg mellem Akvambu og Admpi nær ved Volta, det kaldes i de fleste Søekort store Ningo.[36]

Sjaj, Krobbo og Ussudeku ere sammenbeboede Bierge, som reise sig paa Sletten mellem Adampi, Volta og Akvapim.[37]

Adaklu og Agu ere 2 høie fritstaaende Bierge i Krepe.

§8

Landets naturlige Produkter

Elefanter, Flodheste (Hippopotamus), Vildoxer, Vildsviin, mange Arter Anteloper, Harer, Abekatte, Zibutz Katt,[38] Pindsviin, Vildænder og Snæpper og mange Arter, Perlehøns og

Agerhøns, Vildduer, Papegøier og andre vilde Fugle, hvoraf mange ere spiselige.

Vilde Bier som give Vox og Honning. Overflødighed af forskiellige velsmagende Fiske, Skilpadder, Østers, Hommer, Kraber, Reier.

De stedlige Dyr ere: Løver, Leoparder, Buskhunde[39], Krokodiller, Boa-Slanger, giftige Slanger, Skorpioner, Termiter, Huusmyrer, og undertiiden sværmende Græsshopper i gyselig Mængde.

Olie-Palmen giver baade Olie og Viin, samt mange Materialier til Negernes Huusbygning; Skiermpalmen Borassus (giver de stærkeste Bielker); [40] den Lille Vin Palme giver en behagelig Viin;[41] af Silkebomuld-Træet giøres Negernes Kanoer;[42] 2 ubekiendte Arter af Bomuld-Busken give hviid og guul Silke;[43] en Busk af Slægten Podalyria giver rødt Farvetræe; [44] Indigo-Robinia, en nye Plante, bruges af Negerne til at farve mørkeblaat; [45] Gummi Loch (?), et Surrogat for Copal, bringes fra Asiante; [46] Busken som giver Ricini Olie;[47]

Indigo-Planten;[48] Sø - et Slags Kryderi af Slægten Sinona;[49] en ubekiendt men kun maadlig Art af Peber; [50] Spiselige Frugter ere f: Ex: Naivie 2 Arter af Slægten Annona; [51] Abada og Agingeli 2 Arter af Slægten Uvaria, deres Blade ere tillige Surrogat for Laurbærblade, [52] Latja af Slægten Achras/d; [53] Atia af Slækten Lupania;[54] Iyi Frugten af Borassus[55], Aflaumbe af Slægten Carissa;[56] Adodomi af Slægten Crysobalamis;[57] Amagomi en nye Plante-Slægt; [58] endnu ere mangfoldige Planter, som Negerne bruge som Deel, for Medicin, eller til anden øconomisk Nytte.

Af Mineral-Riget er Guld og Salt de fornemeste Produkter.

2. Cap.: Almindelig Betragtning over Indbyggerne.

§ 9

Nationernes Forskiellighed

Indbyggerne i ethvert af de i § 3 benævnte Landskaber udmærke sig fra hinanden ved Sprog, Regiering, Religions-Skikke og ingroet national-Had.

Hovedsprogerne ere Asiante, Ga og Krepe-Sprogerne.[59] Akim, Kvahu, Akvapim og Akvambu have hver sin Dialect af Asiante-Sproget. Adampi og Akotim have samme Dialect af Ga-Sproget. Volta-Krepe[60], Avinno og Augna have forskiellige Dialecter af Krepe-Sproget.

§10

Regieringen

Enhver Negerbye kan paa en vis Maade ansees som en aristocratisk-patriarcalsk-Republik; thi hver Familie har sin Patriark eller Famile-Fader; af de største og altsaa mægtigste familiers Patriarker bestaaer Byens regierende og dømmende Raad, i hvilket den saa kaldte Kabosjer - en arvelig Værdighed - er Præsident.

Ga, Adampi, Volta-Krepe og det egentlige Krepe bestaae af ligesaamange saadanne Republiker, som der ere særskildte Byer.

Augna, Avinno, Akvapim, Akvambu, Akotim, Akim, Kvahu og Asiante have i enhver enkelt Bye samme aristocratiske-patriarkalske Regjering, men tillige er enhver af disse Nationer samled under et fælles Overhoved, som i Foreening med de forskiellige Stæders Formænd afgiør alle Sager, som angaae det almindelige.[61] Dette Overhoveds Magt og Værdighed er arvelig; jo større Nationer han bestyrer, destomeere Myndighed har han vidst at

tiltrække sig; saaledes er f: Ex: Overhovedet eller den saa kaldte Kongen i Asiante meere Liig en uindskrenket Despot end den første Repræsentant for en Republik.[62]

Lovene ere deels gamle Vedtægter, indpræntede i Hukommelsen dels Domme fældte i Sager af samme Beskaffenhed, som den hvorom der tvistes, dels ved særdeles Leilighed offentlig udraabte Forholds Regler.

§11

Om Frihed og Livegenskab

I enhver Neger-Stat deler Nationen sig i 2 Stænder nemlig den frie og den Livegne. Frie er enhver, som fødes af en frie Moder, eller en Livegen, som har faaet sin Frihed. De friefødte udgiøre de egentlige Familier i Staten, og ingen uden disse kan komme til Statens Værdigheder. Livegne er enhver, som fødes af en Livegen Moder, eller enhver Frie, som ved Leilighed har tabt sin Friehed. Friehed tabes ved at blive Fange i Krig, paa mange Stæder ved Leiermaal, ved at blive solgt for egen eller Familiens eller hele Nationens Gield eller Brøde; ja den tabes endogsaa naar en Frie paa en ulovlig eller voldsom Maade bliver fanget og solgt. Thi i dette Tilfælde beholder Kiøberen hvad han har, og Sælgeren aleene staaer til Regnskab for sin Handling. Den Livegne ansees efteer Vedtægterne for sin Herres fulkomne Eiendom, og ingen offentlig verslig Ret kan beskytte Slaven mod sin Herres Magt, han kan derfor berøve, sælge, lemlæste, ja endog dræbe ham, uden at nogen anden end Familien kan kræve Regnskab derfor; føler den Livegne imidlertiid sin Skiebne for tung; saa løber han bort, og har han intet andet Tilflugt saa overgiver han sig til Fetissen (Gimavong)[63] som dennes Livegne, og herfra kan Ejeren ikke fordre ham tilbage; men sielden har Slaven Aarsag til at beklage sig over sin Herres Forhold. De Livegne, som ere fødte i Familien, blive opdragne med Familiens Børn og næsten altid anseete og behandlede som disse; kun de, som ere kiøbte af fremmede Nationer, og endnu ikke forstaae landets Sprog, blive i Almindelighed overladte til det besværligere Arbeide.

Til Livegen kan ogsaa paa en vis Maade regnes frie Negere, som blive Pandteller Gidsel;[64] de maae arbeide for Pandthaveren, som en anden Livegen, og blive saadan anseete, kun at han ikke tør lemlæste eller dræbe dem, thi i dette Tilfælde betaler Pandsætteren sin Gield, og forbeholder sig Ret til at søge Erstatning. Naar et Pandt døer, eller Løber bort, eller ikke opfører sig efter Ønske, saa maae Pandsætteren enten betale Gielden, eller sætte et andet antageligt Pandt.

§12

National Had

Endnumeere end Sprog og Regiering adskiller national Hadet de forskiellige Nationer fra hinanden, dette har almindelig sin Aarsag fra fordums Krige og beskiemmede Nederlag; ved entusiastiske Fortællinger indpræntes dette Had i Børnene og voxer med Alderen. Forhaanende Sange, som almindelig bruges ved offentlige Fester, forbittrer først Gemytterne fra begge Siider, og giver siden Andledning til aabenbar Feide. Saadant Had bærer af Misundelse og Undertrykkelse de fleeste af Naboerne til det mægtige og stolte Asiante. Akvambu er hadet af alle de øvrige Nationer undtagen Asiante, som beskytter den, og Augna, som er deres allierede. Adampi og Volta-Krepe hade Augna. Adampi og Krobbo hade og førfølge hinanden. Augna og Quitta ligeledes. Ga og La bære af Misunnelse Had til Ussu, fordi denne adampiske Familie midt i Ga Landet høster de største Fordele af det danske Hovedfort, og har dettes særdeles Beskyttelse.[65]

§ 13

Religionen

Skiønt denne er den samme for alle her omtalte Nationer, saa har dog enhver især visse Skikke, som de bestandig beholde, og som udmærke dem fra andre, f: Ex: Omskiærelsen, Høitideligheder som unge Mænd og Piger maae have underkasted sig førend den nøiere Omgang mellom Kiønnene, og deslige.

Negerne holde sielden nogen Samtale over Religionen, og, som jeg troer, tænke de neppe i denne Materie; det er derfor ikke underligt, at deres Religion er en Blanding af forvirrede Teser, hvori den eene er heel forskiellig fra den anden; dog ere de for det meeste eenige i følgende: De tilskrive alle Tings oprindelse et høieste Væsen, som kaldes Njumba[66]; men dette Væsen nedlader sig ikke til Omsorg for Menneskene, hvorfor de heller ikke viser ham nogen Opmærksomhed; Verdens og Menneskets (det vil sige Negernes) Bestyrelse har han overdraget til Væsener, som kaldes Gimavong, og ligeledes have deres Oprindelse fra ham.[67] Gimavong ere mangfoldige, hver Bye, ja ofte enkelte Familier have en egen Gimavong, der er ligessom Stedets eller Familiens Skytsaand, og hvis Virkekreds ikke strækker sig meget udenfor Stedets Grændser. Gimavong tiltroes paa alle muelige Maader at kunde gavne eller skade Menneskene, og forudsige eller aabenbare Hemmeligheder; Haab og Frygt fængsler altsaa Negerne til sin Fetis som han søger at behage ved Offer, visse Handlinger, og Afholdenhed fra visse ting. Ofte hersker Uenighed mellem de forskiellige Fetisser; og man kan søge Beskyttelse og Tilgivelse for en mægtigere Fetis, efter at have fortørnet den mindre mægtige.

Visse Ting, som ved en hensigtsmæssig Indvielse tiltroes at have erholdt en fortryllende Kraft til at forbygge Sygdom eller anden Uheld, og at fremvirke det modsatte, kaldes af Negerne Vong.[68] Vong bæres dels paa Kroppen, deels hensættes i Huse, paa Veie eller andre Stæder. Hvor stor forskiel der end er paa Vong og Gimavong saa have Europæeren dog bestandig blandet begge under det Navn Fetis.

Da Gimavong troes at aabenbare sin Villie giennom sine Præster, saa kan disse ofte ved foregiven Indskydelse lede Negerne baade til onde og gode Handlinger.

Negerne ere Religionen hengiven med Enthusiasme, men uden at paabyrde nogen den, tvertimod ere de især imod Europæerne meget hemmelighedsfulde; dog nøde de endogsaa Europæerne til at iagttage saadanne Skikke, hvis Overtrædelses Staf vilde skade det almindelige f: Ex: at dræbe vise hellige Dyr; at grave i Jorden om Mandagen, at fiske i Havet om Tirsdagen og deslige:, Gimavong vilde her hævne sig paa en Maade, hvorved alle vilde lide, hvorfor ogsaa alle oprører sig ved slige Forseelser.

Religionen synes egentlig blot at befatte sig med de Pligter og den Dyrkelse, som tilkommer Gimavong; og Pligter imod Næsten ere ikke Religionens men blot den verslige Regierings Sag. Religionen lægger intet særdeles Forbud paa Mord, Tyverie og slige Laster, men den verslige Ret betiener sig af Religionen til at opdage Forbryderne, eller paa visse Maader at aftvinge Tilstaaelsen; ogsaa lader Gimavong sig anraabe til at straffe ukiendte Forbrydere.

Egteskab er en verslig Sag og staaer i ingen Forbindels med Religionen. En Mand kan ægte saamange Koner som hans Formue tillader.

§14

Negernes medfødte Egenskaber.

Negerne ere velskabte, stærke og kan udholde megen Besværlighed, vel ere de uoplyste, men de mangle ikke medfødt Vid i Almindelighed ere de egennyttige, dovne, vellystige, muntre, sorgløse for Fremtiiden ikke saa slaviske, som man skulde formode om en slavisk Nation, tvertimod paa en anstændig Maade ærbødige, og dog frie baade mod deres Herrer og andre Oldinge, Mægtige og Rige. Forfædrenes Haandteering og Skikke ere de ganske hengivne. I Krigen ere de feige mod Overmagt, grusomme mod Undermagt, men tappre mod Ligemagt.

§ 15

Negernes Fornødenheder.

Boeliger. Huusene bygges andeles af Strandnegerne, end i de indre Landskaber. Strandnegerne bygge af Leer, som de først ælte vel med Fødderne, og siden opkline med Hænderne; det nederste ved Grunden bygges ofte til en halv eller heeel Alens Høide med Leer og Kampesteene. Huusene have noget nær Størrelse og Udseende med vore almindelige Bondehuuse; i Almindelighed bygges de saaledes, at en Familiefaders samtlige Bygninger indslutte forskiellige firkantede Gaardsrum, hver til sin Bestemmelse. Af Mangel paa Glas ere Vinduerne forsynede med Træluger, og i det indvendige af Bygningerne ere mange Værelser, hvor den eene Væg er ganske aaben. Taget er belagt med Staae; (Ga og Adampi med en lang Rygaas, med (?) i Augna bygges Taget ofte Conisk. Forskiellen mellom Strandnegernes og de indre i Landet boende Negeres Bygninger bestaaer deri, at disse opreise et Ristværk af sammenflættede Qviste, som de baade ud og indvendig bekline med Leer; en saadan Væg bliver meget tyndere; men ogsaa meget mindre varig end Strandnegernes; Taget bestaae af Maatter, som ere sammenflættede af Oliepalme-blade.

Klædedragten er høist simpel, den bestaaer af 2 Stykker Tøj; det eene 3 Alen langt og 1 Alen bredt, er egentlig bestemt til at bedække Kiønsdeelene med, og bindes paa en hensigtsmessig Maade om Lænderne; det andet 3 Alen langt og bredt svøbes om Kroppen, for Fruentimret fulkommen som et Skiørt, men for Mændene halv som Skiørt og halv som Skierf. Den øvrige Deel af Legemet er blottet, og kun i Haaret, om Halsen, Haand- og Fod-Lenderne bruges Guld, Koraller eller Amuletter. Sielden bruges Fodsaaler eller noget til at bedække Hovedet med.

Boehavet for en Neger bestaaer i hans Vaaben (Flindt, Patrontaske, Huggert og et par Knive), Hans Markredskaber (en Rosar Hakke, en Tiørne Kniv (?)[69]) og et Slags Øxe, hans Fiskeredskab (en Kano og et Kastenæt), hans Kiøkkentøi (et par Leerpotter, Kalabasser, en Træslev, og en Træmorter), det øvrige er: en Stoel, et lille Speil, en Regn(?)lage[70] Kniv, et Skrin, og en Maatte at sove paa. De fornemste have foruden dette blot nogle musikalske Indstrumenter, som: Trommer og Horn af forskiellig Størrelse.

Levemaaden svarer i Simpelhed til alt det øvrige; Negerne staaer op med Solen, drikker sig et varmt Afkog af Malt, ryger en Pibe Tobak og gaaer til sit Arbeide, Kl: 9 holder han sit første maaltid, Kl: 1 gaaer han i Bad, Kl: 4 holder han sit andet Maaltid, Maaltidet bestaaer endogsaa for den rigeste Neger af en eeneste Ret, som oftest er Fisk eller Vildt, som tillaves med Palmeolie, Spanskpeber, tør fisk, og den umodne Frugt af Hibiscus. I Almindelighed tilbringes Aftenen især ved Maaneskin; selskabelige Fornøielser, da hver Kiøn samles for sig og glædes ved Brændeviin, Tobak, Dands og Musik.

Næringsveiene ere Jorddyrking, Jagt, Fiskerie, Fædrift, Salttilberedning og Handel.

Saa simple og faa ere Negernes Fornødenheder, og dog søger han hverken Forbedring eller Forøgelse; disse har han vendt sig til, og kan skaffe sig ved lidt og tilvandt Arbeide, hvorimod enhver Forandring endogsaa til det bedre, vilde falde ham fremmed og besværlig; han synes virkelig at føle sig lykkelig i sin Tilstand, og han spotter hemmelig over Europæernes Svaghed, som trænger til saamange Fornødenheder og Beqvemmeligheder.

3 Cap.: Særskildt Betragtning over ethvert Landskap i Nærheden af de danske Etablissementer.[71]

§ 16

Ga kaldes Landskabet mellem Floderne Sakumo-fyo og Sakumo-nupa fra Strandbredden og næsten 4 danske Miile dypt.[72] Dette Landskab afvæxler med Høie, Dale og Slætter; det er begroet med grovt vidtstaaende Græs over Mandshøide og adspredte Buske og Træer, som blive større og hyppigere, jo meere de ere fjernede fra Stranden.[73] Da Biergkieden Akvapim ligger strax norden for dette Landskab og tiltrækker sig Skyerne, saa lider Ga Mangel paa Regn i Forhold, som Egnen af samme er fiernet fra Aqvapim; Vand er derfor her en almindelig Mangel, især noget efter Regntiiden, naar det hist og her i Dalene, Aaerne eller i de dertil gravede Buler forsamlede Regn-Vand enten er bortdunstet eller forbrugt, Strandnegerne ere da ofte i den tørre Aarstiid nødsaget til at hendte deres Vand 2 a 3 Miile Dybt i Marken; dog ere Dalene i Regntiden temmelig moradsige[74], og Veiene derigjennem meget besværlige. Jordbunden er i smaae Strekninger meget afvæxlende, dog er den almindeligste paa Høiene en okeraktig Leer blandet med Sand og smaae Steene under hvilken man i en Dybde af 2 til 3 Alen som oftest finder en løs okeragtig Sansteen eller Skifferleer; derimod nederst i Dalene har Regnen nedskyllet en del Muldjord, som her er blandet med Sand og Blaaleer, og man finder Grundlaget som oftest at være reen Blaa Leer. Jo meere man fierner sig fra Stranden, jo meere finder man at Jorden taber af sin okeragtige og steenede Beskaffenhed, og nærmer sig; meere og meere til en bedre Blanding af Muld, Leer og Sand. Den leeragtige Bestanddeel, som er saa almindelig især i Standegnene, giør Jorden ved udholdende Tørke meget haard, saavel for Bearbeidning, som Planternes Fremvæxt. De Stæder i Nærheden af Stranden hvor Leeret i mindre Mængde er tilstæde, har igien saameget større Overflødighed af Sand. Smaae Aaer, som for det meste kun have deres Tilværelse i Regntiiden, samle sig tæt ved Strandbredden i Lagunen, som tilsidst bryde du i Havet, og nogen Tiid staae i forbindelse med samme hvormed de fyldes med salt Vand; endelig opkaster Brændingen lidt efter lidt en Dæmning af Sand, som tilsidst hæver Foreeningen nu afdamper Vandet ved Solheden saa stærkt, at Negerne danne Flade Panner i Blaaeleeret paa Lagun Bredden, hvori de øse Vand af Lagunen, som heri hastig afdamper til Salt. Disse salte Laguner, og det salte Vand, som gaaer meget høit og i Floderne, giennomtrænge Jordbunden i Nærheden, og giøre den mange Stæder meget saltagtig. Strandbredden er løs Sand, som paa de fleeste Stæde skiuler Klipperev af Granit eller Gneis, som ligger i Havets Overflade i en Retning fra N:V: til S:Ø: og endelig tabe sig i Dybet.

Folkemængden udgiør med store og smaa uden Undtagelse næsten 6000.[75] De ernære sig ved Fiskerie, Agerdyrkning, smaa Kreaturers Tillæg, Salthandel, og de Fordeele de have med Europernes Slavehandel. De fleste Indbyggere boe i Byer ved Stranden, og blot de faae som dyrke Jorden boe i det indre af Landet, men da disse langtfra ikke kan frembringe det nødvendige Forraad, saa maa Ga tilkiøbe sig Resten fra Akvapim.

§ 17

Adampi kaldes Kystlandskabet mellem Floderne Sakumo-nupa og Volta.

Den vestlige Deel af dette Land lige til Laj ligner fulkommen Ga, naar ieg blot undtager at Jorden her har sjeldnere den okeragtige Leer, som er saa hyppig i Ga, men derimod er Blaaleeret og især Sandet meere almindeligt.

Fra Laj og fremimod Volta er Landet blot forskiellig deri, at det meere og meere er begroet med Buske og Træer, tillige er det meere og meere underkastet Oversvømmelse af salt Vand, jo nærmere det ligger Volta. Dette Vand krystalliserer sig paa mange Stæder især paa Ada-Songo til 2 Fingres Tykkelse og derover.

Ved Volta selv bestaaer Jorden her det meste af Blaaleer, og indeholder overalt Kogsalt med en liden Deel Saltpeter. De fleste Egne her ere bevoxte med Skove, men have dog kun, faae til Bygninger og sligt Brug nyttige Træer, blant disse ere Borassus flabelliformis[76] og Avicennia tomentosa de nyttigste.[77] Paa de moradsige Stæder ere Skovene uigiennemtrængelige af Rhisophora Mangle;[78] Steene ere paa 2 a 3 Miile nær Volta en overordentlig Sieldenhed, og Strandbredden mangle de Klipperev, som i Ga og det øvrige Adampi ere saa almindelige; den bestaaer blot af den løse Sand.

Til Adampi regnes ogsaa Ada-Øen og nogle smaae Øer i Volta, men alle disse ere ubeboede, og af ingen Betydenhed. Ada Øen er næsten en Miil lang og neppe en halv Miil bred, for det meeste sumpig og giennomskaaren med mange smaae Greene af Volta; den største Deel er leeret og sandet, begroet med Buske og Skov; i Oversvømmelsenes Tiid er den største Deel under Vand.

De sumpige og skovrige Egne ved Volta fylde Luften med Dunster og forhindre Vindens Giennemgang, hvorfore Klimatet her er meget usundt især efter Voltas oversvømmelse i October og November, da ........(?) og forraadnende animalske og vegetabilske Deele, som efterladers af Floden, udbrede smitsomme Sygdomme, som paa denne Tiid herske mellom Indbyggerne, og især yttre sig ved Opløsning i Blodet og bedærvet Galde-Sygdom. Thermometret viser altid ved Volta 2 a 3 Grader meere end paa andre Stæder, og Heden er ofte utaalelig. Inbyggernes Antal beløber sig nær til 5000.

De vestlige Adamper leve ligesom Ga Negerne, og da Fiskeriet er deres første Næringsvei, saa maa de tilkiøbe sig de fleste Jordprodukter fra Akvapim.

De østlige Adamper leve forumuelig med Salthandel og Fiskerie i Volta og de smaa Øer og Floder vesten for samme, de dyrke næsten intet uden Kassava (Jatropha Manihot). Salt, hvori deres egentlige Velferd bestemmes,forskaffe de sig blot ved den Umage at bære det frem fra Ada-Songo, som er en oversvømmet Egn 4 Miile vesten for Ada.[79] Jordprodukter tilkiøbe disse Adamper sig fra Volta Krepe, som ligger strax norden for dem.

§ 18

Augna ligger mellom Floden Volta og Auguja Pynten, og stækker sig fra Stranden 2 til 3 Miile dybt i Landet. Mellem Havet paa den eene Side, og Augna Songo ved Floden Amu paa den anden, bestaaer Landet lige til Auguja Pynt af en smal landtunge, som enten har ufrugtbar sandig Grund eller Morads, fra Volta og til Atokko, den første Bye, er den bevoxet med Buske og Skov mest af Aba-Kokkos (Hyphæne).[80] Landet nord for Floden Amu, saavidt det kan regnes at tilhøre Augna, er en meget lav Slætte, som enten er sumpig og bevoxet med Skov af Rhizophora og Avicennia, eller frugtbar Marskland, som dog meest benyttes til Qvegavl. Strandbredden er her, ligesom i det østligste Adampi, løs Sand, som opkastes af Havet og som ingen Grundlag har af Klipperev, ligeledes ere Steene en overordentlig Sieldenhed i dette hele Landskab. I Bugten mellem St: Pauls Pynt og Auguja Pynten lægger Havet næsten aarlig noget til Landet, saa at Fortet Prindsensteen siden det blev anlagt, er fjernet meere end 300 Skridt fra Stranden. Hvor man i denne Strækning vil grave et par Fod dybt, fremqviller strax ferskt Vand af Sandet, Indbygerne bruge aldrig andet Vand, og nægtet det er Havets Vand, som paa denne maade bliver filtreret giennem Sandet, saa er det dog umærkeligt brak.

Folkemængden udgiør henimod 8000, som ernære sig ved Fiskerie, Qvegavl, Kornhandel og lidt Agerdyrkning og Salttilberedning. Deres meeste Fiskerie skeer i Amu og Augna-Songo, og kun meget sielden fiske de i Havet. Augnaerne ere de eeneste, som drive Qvægavlen i nogen Overflødighed; Kornhandelen, som er en betydelig Deel af deres Næringsvei, skeer ved Mellemhandelen med Avinno og Fortet Prindsensteen eller forbiseilende Skibe.

§ 19

Akvapim bestaaer af en Biergkiede, som begynder omtrent 4 Miile fra Stranden norden for Ga ved Floden Humo og strækker sig mod nordøst til Floden Volta. De største Bierge i denne Strækning ere Abode og Lahte, som omtrent ere 6000 fod perpendiculars Høide[81]; saavidt jeg har kundet erfare, bestaaer Grundlaget af Granit, Gneis og Leerskifer, og naar ieg undtager en okeragtig Leer, som dog er meget sielden, saa har jeg intet Spor fundet til Metaller, dog skal efter Negernes Sigende hist og her i Dalene meest norden for Biergene findes Guld, men som Indbyggernes Religion forbyder dem at eftersøge.[82] Spor af Vulcaner findes ingensteds. Det hele Landskab er bevoxet med Skov af overordentlig Høide[83], som blot er giennemskaaret af enkelte Fodstier, og hist og her udryddet for Jordbrug; den øvrige Deel af Skoven er uigiennemtrængelig formedelst Slyngkrat, som overalt omslynger og sammenflætter Træstammerne. Jo nærmere Grændserne af Strandlandskaberne, jo meere aaben bliver Skoverne og tillige blandede med Buskadse. Jordbunden er næsten overalt af en fortrinlig Frugtbarhed, de fleeste Stæder bestaaer den af Muld blandet med lidt Leer og Grus

eller Sand. Fra Biergene nedstrømme smaae Bekke, som giennemstømme Dalene, og meget befordre Frugtbarheden. Selv Strandnegerne, uagtet deres Tilbørlighed til Magelighed, finde det saameget fordeelagtigere at dyrke deres Jordprodukter her, at de ikke agte paa den besværlige Transport. Ikke blot Jordbunden, men ogsaa Klimaet bidrager sit til at befordre Vegetationen; her falder ofte Regn, og en meget stærk Dug; især i de skyefulde Maaneder April, Maj, August og September ere Biergene saaledes indhyllede i Skyer, at der synes at herske en Taage, som skiuler Solen til Kl : 9 om Formiddagen og efter Kl : 4 om Eftermiddagen, og falder som et tæt Støvregn. Dette føielige Klima og Jordbund foraarsager at her hersker for Øiet en bestandig Sommer, naar Strandegnene ofte ere udtørrede og henvisne.

Paa Biergerne er Luften temmelig tempereret, dog er Middagen med klar Himmel temmelig heed og Nætterne ubehagelig kolde. I Dalene er Heeden ofte ganske utaalelig, Skovene derimod have i deres Skygge endogsaa paa den heedeste Tiid af Dagen en angenem Kiølighed.

Indbyggerne ere omtrent 16000, som beboe Biergene, og for det meeste dyrke Dalene, de ernære sig næsten ene af Jordyrkning og Jagt, de have faa tamme Kreaturer, og hverken Hornqvæg eller Sviin; deres overflødige jordprodukter sælge de til Strandnegerne, og forskaffe sig igien Fisk og Salt.

§ 20

Akwambu ligger østnordøst for Akvapim paa hiin Side Volta og omtrent 7 Miile fra Stranden. Landet er Slætte med nogle Høie og Dale, det skal have mange frugtbare Egne og eendel Skov.

Indbyggerne beløbe sig omtrent til 10000, som enten beboe øer i Volta eller Flodbredden. Deres Næring er Jordyrkning, Jagt og Slavehandel; de kiøbe nemlig Slaver i Krepe og sælge igien til Europæerne.

§ 21

Rio-Volta - Krepe. Saaledes troer jeg bedst at kunde benævne det Landskab ved Floden Volta, som beboes af en Krepeisk Nation; det ligger nord for Adampi, langs floden Volta, begynder 3 Miile fra dens Udløb, og ender ved Akvambu. Landet er idelig Slætte, bevoxet med Skov og Buske, og giennemskaaret af mangfoldige Bække og Aaer, som løbe til Volta. Jordbunden har de fleeste Stæder en ualmindelig Frugtbarhed, som meget forøges ved Voltas aarlige Oversvømmelse, da næsten hele Egnen er under Vand. Regnen i dette Landskab, omendskiøndt ikke saa sielden som i Ga og Adampi, er dog ikke saa hyppig som i Akvapim. Klimaet er overordentlig heedt og usundt især efter Oversvømmelsen.

Indbyggerne ere omtrent 6000, som ernære sig af Jordyrkning, Jagt og Fiskerie; deres overflødige Jordprodukter sælge de til Ada, og tilkiøbe sig igien Salt. De beboe Byer paa de høieste Stæder ved Flodbredden.

§ 22

Avinno. Dette landskab ligger nord for Augna mellom Volta og Augna Søen, det er ligesom Volta-Krepe en Slætte med mængde Skov og Buskadse, men det er ikke saamegen Oversvømmelse underkasted, ei heller ikke ganske saa frugtbart.

Inbyggerne ere omtrent 3000 som nære sig ved Agerdyrkning, Jagt og Fædrift; deres overflødige Jordprodukter sælge de til Augna og tilkiøbe sig igien Fiske og Salt. Familierne boe for det meeste adspredte.

§ 23

Akim. Nordvest for Akvapim er et meget stort Land, som afvæxler med Høie, Dale, Slætter og hist og her enkelte Bierge, i Dalene ved hvilke der gives Guldmiiner, som skal være temmelig rige, men som behandles paa altfor simpel Maade, og i den største Deel af Landet stride det endog saa mod Indbyggernes Religion at eftergrave Guldet.

Akim er næsten ligesaa folkeriig, som alle førnævnte Landskaber tilsammentagne; Inbyggerne nære sig ved Agerdykning og Jagt, og kun paa nogle faae Stæder ved Guldgravning.

§ 24

Kvahu deles egentlig i 2 landskaber; et Lille Kvahu, som ligger nord for Akvambu, og Store Kvahu, som ligger nordøst for det lille Kvahu. Begge Landskaber ere kun lidt bekiendte, men de skal have en Folkemengde omtrent som Akvambu.

§ 25

Krepe. Eller det egentlige Krepe er et meget stort Landskab som ligger norøst for Akvambu, det er meget folkerigt og frugtbart og er Fødelandet næsten for alle de Negere, som blive udførte fra Fredensborg, Kongensteen og Prinsensteen og en stor Deel af de, som udføres fra Akra-Forterne. Indbyggerne boe i Byer og næsten det hele Land skal være optaget til Dyrkning.

§ 26

Akotim er en lille Nation af admpisk Herkomst,[84] som har boesat sig i den sydvestlige Deel af Krepi. Folkemængden udgiøre omtrent 3000, de ernære sig fornemmelig ved Agerdyrkning og Jagt, og Handel med Krepe.

§ 27

Asiante[85] ligger Norvest for alle førnævnte; Landet og Folkemængden vil omtrent være ligesaa stor, som alle de forhen beskrevne tilsammentagne. Nationen er samlet under et Overhoved eller Konge, hvoraf alle førnævnete ere enten middelbar eller umiddelbar Vasaller. Deres Næringveie ere Slavehandel med de indre africanske Nationer og Europæerne, Krige og Streiferier i det indre Africa, Jordyrkning og Jagt.

4. Cap.: Om Industriens nærværende Tilstand for Indbyggerne.

Saa faae Fornødenheder, som Negerne have, saa liden Lyst til at forøge den, og saa besynderlig Hang til gamle Sædvaner ere naturligviis ingen Opmuntringer for Kulturen til at giøre særdeles Fremskridt; det er derfor ingen Under, at man finder alting ligesom i sin første Barndom; Agerdyrkning, Jagt, Fiskerie og Fædrift ere de fornemeste Næringsveie; Haandværkerne befatte sig blot med Jordyrknings Redskaber, Vævning og slige uundværlige Ting; og Handelen bestaaer for største Deel i Bytte.

§ 28

Jordyrkningen beskieftiger sig næsten eene med de nødvendige Næringsmidler, og man dyrker næsten ingen Plante i anden øconomisk Hensigt, endsige for den blotte Fornøielse.

De eenest Redskaber Negerne betiene sig af i Marken forestilles i medfølgende 3 figurer.[86] Den første figur forestiller en Spade-Hakke, som egentlig er det Redskab hvormed Negerne bearbeider Jorden. Bladet er 6 Tommer høit og 4 Tommer bredt, og Skaftet bestaaer af et Fundet Stykke Træe omtrent 1 Alen langt. Figuerne A og B viise Forskiellen paa dette Redskab, hvilken aleene bestaaer i den Maade Bladet er befæstet paa Skaftet, A bruges af Strandnegerne, og B af de indlandske; begge have den Ufuldkommenhed at (i org. Står det af) Skaftet er for kort, hvorfor Arbeideren bestandig maa staae bøiet forover og tillige savner den Kraft et længere Skaft vilde give, hvilken Mangel dog nogenledes erstattes ved den svære Knude paa Enden af Skaftet. Den anden fugur viser i Forholdsviis Størrelse til foregaaende en Buskkniv, som Negerne bruge for at afhugge Buskadse til Brænsel, eller for at rydde den Jord de vil dyrke. Den tredie figur viser ligeledes en Øxe til at fælde Træer med, Bladet af denne er kun 2 Tommer bredt, hvilket giver megen Kraft til at fælde Træer med haardt Veed.

Naar Negeren har udseet sig et Stykke Jord til dyrkning, saa afhugger han først alle Buskene ved Roden, og ophugger alt Græsset med sin Spadehakke, naar dette i nogle Dage har lagt at tørres, saa antændes det, og er der store Træer, som han ikke i Magelighed kan fælde, saa samler han saa meget Brændsel ved Foden af det, at det enten ganske udtørres eller og tilsidst maa falde, og, ligesom det øvrige med sin Aske tiene til Giødsel for Jorden. Helst udsøger Negeren saadane Stæder, som have megen Buskadse, da der i Almindelighed findes den bedste Jord. Naar Jorden saaledes er ryddet og løsnet, saa saaer Negeren deri hvad han har bestemt paa følgende Maade, han giør med sin Spadehakke Huller i Jorden i passende Afstand og Størrelse efter det forskiellige Sædkorn, en anden følger bag efteer, kommer Sædkornet i hvert Hul, og træder det til med Foden. Mange Aar efter hinanden kan Negeren ikke benytte sig af et Stykke Jord, da han ikke forstaaer at giøde det, naar han derfor synes at det er udmattet, forlader han det og søger et andet. Maanederne April og August ere de egentlige Død-Maaneder; og Juli og November ere Høst Maanedene; den største Udsæd og Høst er i April og Juli.

De Produkter som dyrkes ere : Mais,[87] indiansk-Hirse (Holcus bicolor et (A?): H Saccharatus), [88] Riis,[89] Bønner af (Dolichos esculentus n:sp,[90] Phaseolus vulgaris,[91] Cytisus Cajan,[92] Glycine subterranea,[93] Arachis hypogæa,[94] Jams (Discorea sativa),[95] Stokjams (Jatropha Manihot)[96] Patatos (Convolvulus Batatas)[97] Tannies (Arum esculentus)[98] Pisang (Musa paradisiaca) Bakko (Musa sapientum),[99] Kasiokler den umodne Frugt af Hibiscus esclentus,[100] Atropo: Frugterne af (Solanum macrocarpon, S. geminisolium, S. insanum, S. hirsutum n:sp),[101] Løg (Allium n:sp), Lakros (Cyperus esculentus)[102] Ingefær, Paradiis Korn,[103] Spanskpeber (af Capsicum Baccatum, C frutesec.., C: grossume, C. cerasiforme),[104] Kokosnødder,[105] Paypajas (Carica Papaja) Gujavas (Psidium pyriserum), [106] Kasju (Anacardium occidentale),[107] Annanas,[108] Sukkeræbler (Annona Squamosa),[109] Vandmeloner,[110] Pomerantzer,[111] Bomuld,[112] Sukkerrøret,[113] Kallabas-Planten (Cucurbita lagenaria et ?:n:sp:),[114] Desmerkorn (Hibiscus abelmoscus),[115] Prikkeltornen (Cactus Tuna).[116]

§ 29

Jagten maa skaffe Negeren en betydelig Deel af hans Fødemidler; til Jagten betiener man sig overalt i disse Landskaber af Skydegevæhr, men sielden ere Negerne gode Skyttere, neppe forstaar de at sigte med en Flindt, og de søge deres Fordeel ved at belure Viltet i Buskadser ved Vandstæderne Naar Jægeren faaer meere Vildt end han kan forbruge friskt, saa røger og tørrer han det. Akvapim, Akim og Asiante have Mangel paa tamme Kreaturer, de maae derfor fremfor de øvrige erstatte dette Savn ved Jagten.

De vilde Dyr, som ere gienstand for Jagten, finds § 8 blant Landets naturlige Produkter.

§ 30

Fiskeriet er en Næringsvei som naturligviis kun kan drives af Strand og Flod Negerne; i Almindelighed fisker Negeren med kastenæt, som han veed med megen Behændighed at bruge. Sidst i Juli, i August og først i September fanges med Angel en stor fisk af Makreel- og en anden af Torske-Slægten paa den saa kaldte Sinkesu-banken (see Kortet[117]). I Augna Floden og Augna Søen drive Negeren derimod Fiskeriet paa en anden Maade, de have nemlig af sammenflettede Kviste opstillet forskiellige Ristværk hvormed de baade spærre Veien for Fisken, og tillige lade dem hen i opstillede Næt eller Ruser, ved hvilke de gierne kaste noget Lokkemad. Foruden denne Maade bruge Augna-Negeren ogsaa Trækkenæt.

De overflødige Fiske, som ikke kan nydes friske, blive rensede, besprængte med Salt, og saaledes henlagte i Solen for at tørres; naturligviis antage de en betydelig Grad af forraadnelse, førend de blive fulkommen tørre, denne tørrede halvraadne Fisk bruge Negerne næsten i alle deres Retter, og den er den vigtigste Handelsgreen for Strandnegeren med de indlandske Nationer.

Fiskene ere mangfoldige Arter, og især til visse Aarstider i største Overflødighed, de ere baade velsmagende og sunde, og lykkeligviis besidde ingen den farlige Gift, som er saa dræbende i Vestindien.

§ 31

Tamme Kreature offre Negeren megen liden Opmærksomhed, de maae alle rygte sig selv og søge deres Føde; Sviinet er det eeneste, som nyde nogen særdeles Pleie, da dette ikke saavel kan overlades sigv, uden at gaae tilbage i sin naturlige vilde Tilstand. Kiødet er det eeneste man benytter af Dyrene, og intet Dyr bruges paa nogen særdeles Maade f: Ex: Hunden til Jagt eller Bevogtning, Oxen til Arbeids-dyr, eller Koen til at give Malk; end ikke Augna-Negeren, som meest af alle lægge sig efter Hoverqvæget, vide at benytte sig af Koemelken.

De tamme Kreaturer ere; Oxen, Faar, Giedder, Sviin, Hunde, Katte, almindelige og tyrkiske Ænder, Kalkuner, Perlehøns, Høns, og Duer. Heste og Asler, savnes ganske.[118]

§ 32

Haandværkerne forstaae blot det groveste og alleruunværligste Arbeid f: Ex: at smide Jordyrkings Redskaber, Stridshukkerter, Hængsler og Søm. At spinde grovt garn af Bomuld paa en Haandteen, og deraf at væve smalle Strimler Tøi, et halv Qvarter Breede hvilke siden syes sammen. At udskiære af et Stykke Træe en Art Skammel til at sidde paa. Det eeneste som kan tiltrække sig Opmærksomhed er Negernes Blaafarvning, da denne er temmelig god, og skeer paa en ukiendt Maade og af ukiende Planter. Farveren samler Blomster-klaserne og de nye udsprungne Blade af Akassi (Robinia n: sp:)[119] disse knuses og dannes i Kugler som tørrer i Solen. Naar disse Kugler skal bruges til Farvning, tillaver han en stærk Askeluud af Fjong (Vitex n: sp:)[120] eller af Memelete (Achyranthes n:sp:)[121] i denne Luud udblødes den

smaaskaarne Rad af Bojtegi (Psychotria n:sp:)[122] og siden sønderbrydes deri Kuglerne af Akassi, nu hensættes det et par Dage for at giære, og Farvesuppen er færdig. I denne suppe gientages farvningen saa ofte, til Tøiet er mørkt nok, hvilket almindelig skeer i 2 a 3 Gange. Farven er ligesa ægte og ligesaa skiøn, som vores Indigoblaa. Meget urigtig anfører Isert p: 140 at til denne Blaafarvning bruges Bladene af en Bignonia og Roden af en Tabernamontana.[123]

§ 33

Handelen bestaaer for største Deel i Tusk Handel, da Marknegeren giver sine overflødige Jordprodukter til Strandnegeren, for igien at faae Fiske og Salt. De omreisende Kiøbmænd tiltuske sig Slaver mod europeiske Vahre, og sælge atter igien deres Slaver paa samme Maade til Europæeren.

§ 34

Guldgravningen.[124] Guldet graves blot enkelte Steder i Akim, ikke fordi det ikke findes andre Steder, men fordi Religionen forbyder at eftergrave det andre Steder. Det søges meest ved Foden af Biergene, hvor det findes gedigent i en Lys teglsteenrød Jord i smaae Korn af forskiellig Figur og Størrelse, undertiden i Stykker af nogle Lods Vægt.[125] Sielden grave Negerne dybere end 12 til 20 Alen; de grave da Trinnviis hvorved den hele Huule bliver skraae, og de da ingen Afstivning forstaae at bruge, saa indtreffer det ofte at Huulen styrter sammen. Den røde Jord, som saaledes opgraves, bringes af Qvindene til nærmeste Vandsted eller Flod, hvor det udvaskes. Naar Vandet formedelst dybden trænger alt for stærkt til Huulen, maa de forlade den, og grave et andet Sted. En Huule kan i det høieste vare et Aar, da den maa styrte sammen i Regntiiden.

5. Cap.: Om Etablissementerne og de Danskes Handel og Forhold til Indbyggerne.

§ 35

Etablissementerne

Hovedfortet Christiansborg ligger i Landskabet Ga, ved Byen Ussu[126], paa en Klippe tæt ved Stranden, under 5° 40¢ norde Bredde og 11° 45¢ vestlig Længde fra Kiøbenhavn.[127] Omenskiøndt Bygningens Dannelse som Fort ikke er saa ganske rigtig (?), saa er den dog med tilstrækkelig Besætning, Amunition og Provition i alle Tilfælde istand til at forsvare sig mod Landets Indbyggere, ja endogsaa formeldelst Landets Beskaffenhed, mod en temmelig (?)europeisk Magt. Ved medfølgende Grundtegning har ieg søgt at undgaae en vidløftig Beskrivelse, som dog maaske vilde blive utydelig.[128] I Grundtegningen forestiller den graae Farve Planen af Batterierne og den røde de Bygninger, som ere opførte paa Batterierne.

A Fortets Gaard.

B og C 2 Cisterner.

E Trappen fra Gaarden og til Batteriet.

D En liden Gaard aflukket med en Muur.

F En Bygning 2 Etager høi; den underste for Corps de Garde og nogle smaae Værelser, den øverste for Gouvernements Salen.

G En Bygning af 3 Etager; nederste er egentlig en Kielder Etage hvori er Pal-Kamre (?).[129] for Gouverneuren, og et par Værelser for Betienterne; anden Etage beboes eene af Gouvereuren og tredie staaer almindelig Ledig for Raadet, naar dette er samlet.

H En muuret Trappegang.

I En Bygning 2 Etager høi; underst for smaae Værelser og øverst for Contoiret og Værelser til Fulmægtigen.

K Kirken.

L En Bygning een Etage høi, den er delt mellem Præsten og Doctoren.

M En Bygning 2 Etager høi, underst er inndelt i smaa Værelser, og øverste beboes af Bogholderen.

N og O 2 Bastioner, som ere een Favn høiere end det øvrige Batterie.

P En Kielder under Batteriet, som er indrettet til Kiøkken og Ildsted for Vagtilden.

G Indgangen til Fortet.

R Trappegang unden for Fortet, fra Porten ned til Stranden.

S En Forværksmuur.

T En Bygning indrettet til Værksteder og Kornmagazin.

U En Bygning indrettet til Verkstæder.

V Et Batterie mod Søesiden.

X En meget stor Cisterne, som er ufuldført.

Overalt under Bygningerne paa Fortet findes rummelig Pakhuuse, og i en Hauge tæt ved Fortet er endnu en stor og god Cisterne. Den sydøstlige Deel af Fortet er endnu Levninger af den gamle portugisiske Bygning.[130]

Friderichsberg er en Bomulds Plantage anlagt af Wrisberg ¼ Miil nord-nordvest fra Christiansborg; derpaa er et lille Vaanings Huus og nogle Neger-Huuse.[131]

Augustaborg i Landskabet Ga ved Byen Tessing 1 ½ Miil Øst for Christiansborg er et lille regulairt Fort, det er fiirhiørnet med en Bastion paa hver Hiørne, og har 19 kanoner i .... (?) Kaliber; endnu er det ikke fuldkommen færdigt.[132]

Isegram i Landskabet Adampi, ved Byen Ponny, er et lille fort af Bygning som Augustaborg, hidindtil har man blot lagt Grunden, og for længe siden ophørt med at fulføre det.[133]

Fredensborg i Landskabet Adampi, ved Byen Ningo, 8 Miil Øst for Christiansborg.[134]

Forklaring af Grundtegningen;

A Indgangen, vender mod Søesiden.

B Gaarden.

C En lille Cisterne.

D Trappe fra Gaarden og til Batteriet

E Trappe fra Gaarden og til Vaaningsbygningerne.

F og G 2 Vaanings Bygninger, den første har en lav Kielder Etage.

Andre Bygninger ere Pakkhuuse, men baade disse og Betienternes Beqvemmeligheder ere meget smaa. Uden om Fortet er en Formuur inden for hvilken Byens Negere i paakommende Feide kan tages i Beskyttelse; i dette Forværk er tillige en god Bygning for Haandværkstæder.

Kongensteen i Landskabet Adampi, ved byen Ada, tæt Floden Voltas vestlige Bredde, 1 ½

Miil fra dens Munding.[135]

Forklaring af Grundtegningen:

A Ingangen, vender mod Flodbredden.

B Gaarden.

C Trappe op til Bygningen.

D En Vaanings Bygning een Etage høi. C og D stod i Arbeid, da ieg forlod Guinea.

E. F. G Værelser under Batterierne inrettede dels til Vaaning, dels til Pal-Kamer.

Over F staaer for nærværende Tiid en Bygning af Leer, som skal bortages naar Bygningen D bliver færdig. Fortet har ingen Formuur, og endnu større Savn er det, at der ingen Cisterne er, thi den største Tiid af Aaret maa fersk Vand hendtes et par Miile op i Floden, hvilket er en væsentlig Ufulkommenhed ved et Fort.

Prinsensteen i Landet Augna, ved Byen Quitta, 7 Miile Østen for Volta.[136]

Forklaring over Grundtegningen:

A Indgangen, vender mod Søesiden.

B Gaarden.

C Trappe til Batteriet og Vaanings Bygningerne.

D, E og F Vaanings Bygninger paa Batteriet, alle een Etage høie.

NB Under Batterierne ere gode Pak- Huuse.

G En Formuur om Fortet.

H Korn-Magazin

Dette Fort har ingen Cisterne, og behøver ingen, da man ved at grave et par Fod i Sandet faaer meget godt Vand.

NB Ved en Feiltagelse af Isert (fra Reise nach Guinea p: 33 og 105) har han ved at sætte Alen i Stedet for Fod, giort Kongensteen og Prinsensteen 4 Gange større i Flade indhold, end de virkelig ere.

Fredericksnopel paa Bierget Amannopasso i Akvapim er et Stykke Land, som Capt. Isert tilkiøbte sig af Indbyggerne, for der at anlægge en Kolonie, men Iserts og de fleeste Kolonisters Død eller Misfornøielse ophævede det hele Anlæg, og for nærværende Tiid er neppe Spor tilbage.[137]

Fredericksstæd er en leiet Grund i Akvapim i Dalen ved Dudua, her har Hr. Flindt, som befuldmægtiget af Oberstlieutenant v: Rohr[138] begyndt et Plantage Anlæg, hvilket nu er ganske forladt.[139]

§ 36

De Danskes Forhold til Indbyggerne hvad det Forhold angaaer, som for nærværende Tiid er mellem Indbyggerne og de Danske saavelsom alle andre Europæere, da kan disse ikke ansees annerledes end Indsidderne, som Indbyggerne taale fordi de finde deres Fordeel derved. Alle Europæere ere boesatte her for Slavehandelens Skyld, denne har hidindtil været deres eeneste Beskieftigelse, og for dennes Oplivelse (?) og Understøttelse nyde Indbyggernes Fornemste en fastsat Lønning, hvilken tillige i paakommende Feide forbinder dem til at følge den Nations Banner, hvortil de bekiender sig, dog nyde de ved saadan Leilighed særdeles Godtgiørelse og Belønning. Vel kalde Negerne Europæerne Herrer, og vise dem megen Agtelse, men denne Agtelse grunde sig paa Europæernes Midler, hvoraf de enten middelbar eller umiddelbar have Fordeel; Herredømmet er kun en tom Lyd, thi Negerne ere i denne henseende ganske uafhængige af Europæerne, og følge kun deres egen Regiering og Love, med mindre det er ganske ligegyldige Tilfælde, eller Europæerne viide at bestikke Magthaveren. De afgiøre selv deres egne Sager, med mindre de ere af den Beskaffenhed, at de behøve Europæernes Anseelse og Penge, for at hielpe dem til Rete. Alle Tvistigheder mellem en Europæer og Neger maa afgiøres efter Negernes Love, paa hans Forum, og almindelig paa en partisk Maade.

Ingen europæisk Nation har Grundret i Guinea, naar jeg undtager Ammannopasso i Akvapim, som tilhører Dannemark, og dog vil Indbyggerne sikkert giøre Vanskeligheder naar dette atter skulde optages til Dyrkning.

§ 37

Handelen. De udgaaende Vahre, som hidindtil have været gangbare i Handelen, ere blot Slaver, en ringe Qvantitet Guld og Elfenbeen, og nogle faa Provisioner for Slaveskibene. Der gives vel andre Vahre af Landets egne Produkter som kunde tiene til Handel f: Ex: Honning, Vox, Zibatz, Palmeolie, Leopard- og Dyre Skind, Gummi Looch, Paradisharer,[140] Ingefær, Kajenne-Peber, Riis, Kornsorter, Silke-bomuld, [141] vild-Bomuld, rødt Farvetræe og andre lignende Produkter, men de ere dels i altfor ubetydelig Mængde, dels til saa høie Priiser, at de endogsaa lettere kunne indføres andresteds fra.

De indgaaende Vahre ere ostindiske engelske og danske Katuner og Sirtzer, Tørklædtøjer af Kattun,[142] og andre simple Bomulds-Tøier, rødt og stribet Taft, røde Silke Tørklæder, Slesisk-Lerred, Krudt, Flindter, Jern, Kobber og Blye i Mængder, smaa Tin-Kander og Kummer, bøhmiske og hollanske Koraller,[143] Piber, brasiliansk Rulle-Tobak, og nordamerikansk Black-Tobak, Rom, hollandske Knive.

Negerne kiende meget vel Vahrens Værdi, og kun meget faae Artikler kan med fordeel udføres til Guinea fra Dannemark, da de engelske Handlende ere i stand til at levere de fleeste for bedre Kiøb, og de Handlende have saalænge kappes om at nedsætte Prisen den eene for den anden, til Fordeelen tilsidst er bleven overmaade ubetydelig.

6 Cap.: Betragtning over de nærmeste Landskaber ved Etablissementerne, med Hensyn til Culturen af indiske Produkter.

Af foregaaende Capitel sees at Slavehandelen er det eeneste, som har lokket Europæerne til Guinea og som hidindtil har sysselsat dem der; thi Guldet og Elfenbeenet betragtes ganske som en Bieheng, som i Almindelighed kun Skibsbetienterne føre sig til Nytte. Ved Slavehandelens Ophævelse tilintetgiøres derfor Aarsagen til Deres Ophold og Etablessementernes Vedligeholdelse, dersom ikke en anden ligesaa fordeelagtig Handelsgrunn kunde fremtræde i hines Sted; det eeneste, som skulde kunne frembringe denne, var Landets Benyttelse til Kolonial-Produkter og disses heldige Fremgang.

Landets forskiellige Situasjoner (See 3. Cap.) foraarsager ligesaastor Forskiellighed i Klimatet, og selve Jordbunden er ligesaamegen Forandring underkastet, saa man med Rette kan giøre sig at velgrundet Haab om at de fleeste intertropiske Produkter enten det eene eller andet Sted vil finde passende Jordbund og Klima.

§ 38

Ga og Adampi vise sig meest fordelagtige for Bomulds Plantning, thi Landet er høit og tørt, og giennomstreifes bestandig af Vindene, hvormed Bomulds Planten trives bedre, og giver meere og bedre Uld; en anden Fordeel er det, at Regnen er sparsom, og indskrænket til visse Aarets Tiider, hvorved Bomulds Høsten som indfalder i den Tørre Tiid, intet lider af Fugtighed, som ellers saa let smudser og bederver Ulden; vel er Jordbunden især i Nærheden af Stranden temmelig mager, men Bomuldstræet ikke aleene lader sig nøye dermed, men trives endogsaa meget vel deri hvorpaa Plantagen Friderichsberg giver et afgiørende Beviis;[144] Træerne staae bedre der end jeg har seet dem paa St:Croix, de give en Mængde Uld, som baade er lang hviid og fiin; jeg troer endogsaa at mager Jord giver den hviideste og fiineste Uld; tillige afhænger Uldens Værdi saameget af en rigtig Indsamling Reensning og Indpakning. Blandt de Bomulds Arter, som dyrkes og trives bedst paa Friderichsberg fortiener den, som v: Rohr kalder hviid Siam[145] Fortrinet for alle øvrige, den giver baade længere og meere Uld end nogen af de andre Arter, den er tillige den hyppigste; efter den hviide Siam er den storkornede Mudselin[146] almindeligst, den giver vel ligesaa skiøn Uld, men der er baade kortere, i mindre Mængde, og hænger vel fast ved Frøet. Blandt andre Arter dyrkes endnu 2 Arter, som have deres egentlige Hiem i Guinea, nemlig den hviide og den bruune Ranke- Cathun,[147] den sidste var ubekiendt for v: Rohr, men ingen af disse kan anbefales til Dyrkning, da de give baade kort og lidet Uld i Forhold til det Rum de indtage; imidlertiid kommer al den Uld Negerne forarbeide fornemmelig af den første Art Gujana Cathuune, naar jeg maa dømme efter nogle faa Træer jeg fandt i Hr. Mejers Hauge,[148] passer sig ikke for Strandnegerne, den giver her kun lidet og kort Uld, maaske skulde denne Art bedre trives i det meere fugtige Klima dybere i Landet.

Dalene i Ga skal efter Planter Jansens[149] Vidnesbyrd hvad Jorden angaaer være meget godt skikked for Sukker, kun frygter jeg for at det ikke vil kunne udholde det altfor tørre Klima.

Tobak Planten (Nicotiana Tabacum)[150] er eengang blevet saaet paa Friderichsberg, og har siden den Tiid vedligeholdt og udbredt sig som et Ukrudt, i hvilken Tilstand den endogsaa trives ret vel.

Indigo Planten (Indigofera tinctoria) voxer af Naturen vildt i alle Strandlandskaberne, det er altsaa rimeligt at den ved Dyrkning vilde trives endnu bedre.

§ 39

Akvapim. Saavel Biergene som Dalene i dette Landskab tilbyde den skiønneste Jord og Klima for Kaffe, Sukker, Tobak og andre indiske Produkter som behøve riig Jordbund og afvæxlende Regn. Maaske endogsaa Kryder-Træer kunne dyrkes her med Fordeel.

Paa Kaffe Dyrkningens Hold kan jeg kun fremføre følgende utilstækkelige Beviis, men som dog synes at love noget. Hr. Mejer fik ved en Leilighed nogle Kaffe Bønner af den lille blaalige Art fra Prinsens-Øe,[151] disse saaede han i sin Hauge nær ved Christiansborg, Jorden bestaaer der for det meeste af Gruus og Leer, er meget tør, og maaskee endogsaa noget saltagtig af den nærvedliggende salte Lagun, af disse Bønner kom endeel fram, men den eene døde efter den anden inden det første Aar, uagtet de omhyggelig bleve passede, noget bidrog formodentlig til denne Uheld, at de vare Plantede i Skyggen af nogle høie Træer, for at

beskytte dem mod Solheeden, tilsidst bleve kun 14 tilbage, som alle havde et sygeligt og forkuet Udseende; da disse Planter vare eet Aar gamle forplantede han de 8 til Jadofa[152] 4 Miile nord for Christiansborg, og uagtet de uheldigviis bleve plantede paa et temmelig lavt

Sted, hvor de i Regntiiden bleve udsatte for alt formeget Fugtighed, saa trivdes de dog meget hastig, og bare alt i andet Aar eendeel Bønner, som Hr. Meyer omhyggelig bevarede for Formeerelse. De 6 Træer, som blev tilbage i Haugen ved Stranden, blomstrede uden Frugt, og truede bestandig med at døe. Da jeg forlod Guinea var Hr. Mejer, opmuntret af dette lille heldige Forsøg, i den Beslutning at anlægge en Plantage ved Jadofa af nogle hundrede Træer, for ved saadant større Forsøg bedre at kunne bestemme Udfaldet.[153]

Sukkeret dyrkes i dette Landskab paa nogle faae Stæder, men i ubetydelege Mængde, da Indbyggerne blot bruge det til at suge paa; de plante det derfor helst paa fugtige Stæder, hvor det opnaaer en usædvanlig Høide, Tykkelse og Ovrflødighed af Saft, men tillige mindre Sødhed og meere Mallas;[154] sikkert vilde det vinde meget ved at plantes paa mindre fugtige Stæder. Jeg har seet Sukker Rør fra Vineba 9 Miile vest fra Christiansborg, som var voxet i Strandegrene, det gav ikke Sukkerrøret i St: Croix noget efter i Godhed, men det var og saa meget mindre end det som voxer i Akvapim.

Tobak har jeg eengang seet plantet af en Neger i dette Landskab, den stod fortreffeligt, og gav meget store Blade, uagtet den simpleste Behandlingsmaade.[155]

§ 40

Volta - Krepe og Avinno. Forskiellen mellem Akvapim og Volta Krepe bestaaer i at dette Landskab er riktig Slætte, som faaer mindre Regn, hvilket igien erstattes med Voltas Oversvømmelse, og en lav og fugtig Beliggened. Kornsorter[156] frembringes her næsten i større Overflødighed end i selve Akvapim, og jeg tvivler næsten ikke paa at de fleeste Produkter, som kan frembringes det eene sted, maa ogsa kunne trives det andet. De lavere Stæde i Volta Krepi synes især skikkede for Riisavl.

Avinno og Volta-Krepe have saa megen Liighed, at hvad der gielder om det eene, kan ogsaa siges om det andet.

7 Cap.: Vanskeligheder for Kulturen af indiske Produkter.

Landskaberne i Nærheden af de danske Etablissementer vise altsaa en mærkelig Beqvemhed for Colonial-Produkter, men for at frembringe disse i et saa raat Land møder igien mangfoldige Vanskeligheder den beqvemmeste Maade vilde blive ved Kolonie Anlæg af samme Indretning som de vestindiske; men for at begynde sadanne Anlæg maatte skee mangfoldige Forberedelser, som alle i lang Tiid vare forbundne med betydelige Udgivter, uden at bringe nogen Intægt.

§ 41

Grund-Rettighed

Først maatte man skaffe sig Ejendoms-Ret til et Stykke Land, som fandtes beqvemt. Vel gielder mellem Ingbyggerne selv Naturens Lov, nemlig at Grunden tilhører den, som først bemægtiger sig den, ved at optage den til Dyrkning;[157] thi da Folkemængden er saa lille i Forhold til Landets Størrelse, saa kan Grunden ingen Værdi have, og det er ikke indfalet nogen, at ansee et Stykke Land, længere for sin Eiendom ved han dyrker det. Men denne Ejendoms Maade kan kun gielde mellom Landets Børn, og ikke for en fremmed, endskiøndt Negeren sikkert ikke vil formeene de? der boesatte Europæere, at benytte smaae Stykker Land paa samme Maade til deres Nødvendigheder; men dersom de vilde bemægtige sig store Strækninger, for der at anlægge Plantager eller Kolonier, uden at Indbyggerne fandt nogen Fordeel derved, eller maaske endogsaa bleve indskrændkede, saa vilde Tanken om deres Rettighed snart vaagne, og de vilde hævne deres fornærmede Ejendom med Magten. Men at forskaffe sig Grundret, vil være den mindste og mindst bekostelige Vanskelighed at hæve; Negerne vilde med Fornøielse afstaa deres Rettighed til hele Strækninger Land mod en billig Giengield og en vis maanedlig Rente, og enda være glade over at have solgt en Ting af ingen Værdi med saa god Fordeel; det sidste Vilkaar nemlig en vis maanedlig Rent vilde være nødvendig for at Negerne ikke skulle glemme deres Forbund og fortryde Salget, i hvilket Tilfælde de først vilde udtænke Hindringer, og tilsidst yppe Trætte og Striid; naturligviis vilde denne Skat hæves af sig selv, naar Europæerne bleve mægtige nok til at være den bydende Deel.

Det raae Land vil altsaa blive en ubetydelig Udgivt i Forhold til sammes Kostbarhed i Vestindien; men førnu Planteren kan virke, maa han have Vaaninger, Værker og Redskaber i Orden, og for at dette kan skee savner man Materialier, Haandværksfolk, Arbeidere, Lastedyr og Veie.

§ 42

Bygnings Materialier

Af disse kan de fleste uden betydelig Omkostning haves i Landet.

Til Kalk opkaster Havet endel Skiølp (?)og i Floderne findes Mængde Østersskaller; Brændsel dertil har man for den Umage at samle det. Man har hidindtil bygt med en Sandsteen, som brydes paa de fleste Steder, og i Mangel af den findes der Leer og Brændmaterielier nok til Teglsteen. Til smaat Tømmer som Bielker tiener Jyi-Tjo,[158] Muteku[159] og Nåkå-Tjo,[160] til smaa Bræde tiener Ha-Tjo,[161] Tah-Tjo[162] og Sesau-Tjo[163]. Tømmer og Bræder af betydelig Størrelse maate udsendes fra Europa, ligeledes Jern, Glas og Farve-Materialier; og til Værkerne saadanne Ting, som ikke af Haandværkeren paa Stedet kunne forarbeides f: Ex: Valser og Kieder til Sukkerværkerne. Det vil være høist nødvendig at bygge med Kalk og Steen, fordi de hviide Myrer[164] ere saa meget almindelige, dog troer ieg ikke disse ville være sa vanskelige at indskrænke, naar man bestandig ødelagde deres Tuer og dræbte Mødrene, som er kun een i hver Tue.

§ 43

Arbeidere

De nødvendige Haandværksfolk maatte helst udsendes fra Vestindien, da disse ikke ville lide saameget af Climatet, og bedre forstaae de Værkers Bygning, som hører til Indiske Produkter. De som udsendes fra Europa, maatte være i tredobbelt Antal, thi een tredie Deel er inden det første Aar sikkert et Rov for Døden, en anden Deel bliver meget snart misfornøiet, og altsaa bliver maaskee neppe endda det nødvendige Antal tilbage; Iserts Anlæg tiener til Beviis herfor.

De fornødne Arbeidere til Jorddyrkning og deslige kunne ikke faaes uden at aabne Slavehandelen paa nye, thi de frie Negere, som ville lade sig leie til Arbeid, ere baade for faae, for dovne og for dyre, endnu en anden Maade at forskaffe sig Arbeidere paa, er ved Pandt-Slaver, men dette Antal vilde blive endmeere udtilstrækkeligt, (see § 11). Prisen overhoved for hver Slave naar de bleve indkiøbte fra Negerne selv vilde beløbe sig til 150 rd, og en Slaves aarlig Underholdning med alle Nødvendigheder til 30 rd. Men Slaver kiøbte paa

Stedet selv, vilde maaskee sammenrotte sig for at flygte til deres Hiem, omendskiøndt de fleste ere 1 a 200 Miile fra det indre Africa. Bedre blev det altsaa at indkiøbe Negerne paa Oven-Kysten; prisen vilde derfor blive den samme eller maaskee ringere, og Sprogets Forskiellighe vilde holde dem i større Afstand fra Landets Indbyggere, og Transporten over Søen vilde tillige tilintetgiøre Haabet, at finde deres Hiem igien. For at forebygge disse Livegne Negeres Bortløbning, maatte man staae i bedste Forstaaelse med de omliggende Nationer, og tillige tilstaa et omliggende Fetisser en maanedlig eller aarlig Gage, for ikke at tage de bortløbne i Beskyttelse, eller at udlevere dem naar de indfandt sig ( see § 11).

Da Slavens Herre efter Landets Love staaer til Ansvar for Slavens Handlinger, og altsaa ogsaa for Leiermaal saa var det ikke aleene af denne Aarsag, men ogsaa for Formeerelsen nødvendigt at besætte Plantagerne med lige Antal af begge Kiøn.

§ 44

Lastedyr ere baade et betydeligt og bekosteligt Savn, og dog høist nødvendige baade for Transporten, og for Sukker-Plantager dybere i Landet, hvor Vinden ere ustadige, og tildeels mangle Kraft til at drive Mølleverkerne.[165] Det eeneste brugelige Lastedyr, man har i Landet er Oxen, men denne er dels liten, dels maatte den først tæmmes og læres.[166] Fra det dybere Africa kommer undertiiden Heste, men disse ere formedelst ubeqvemme Veje, og den deraf følgende vanskelige Transport, meget dyre, dels ere de smaa og svage. Det nærmeste og beqvemmeste Sted, hvor gode Æsler, Heste og Muller kunne bekommes fra, er St. :Yago een af det grønne Forbiergs Øer.[167] Ethvert Skib, som fra Europa seiler til Guinea, maa passere det grønne Forbiergs Øer, det kunne altsaa uden nogen Omvei eller betydeligt Ophold anløbe St. Yago, og da der altid er roeligt Farvand mellem dette Sted og Guinea, saa kunde paa Dækket, naar nogen Indretning blev giort dertil uden betydelig Bekostning bringes eendel af disse Dyr til Guinea. Fra St. Yago bringes aarlig en betydelig Deel af disse Dyr til Surinam, hvor især Mulerne betales meget dyrt. Fra Prinsens Ø kunne ogsaa faaes Lastedyr, men Indkiøbet er der dyrere, og endskiønt det er nærmere, vil Reisen dog for Vindens og Stømmens Skyld være ligesaa langvarig.

For at lette Transporten og befordre Communicationen mellom forskiellige Stæder, ville ordentlig anlagte Veje blive en betydelig Nødvendighed; disse ville i Dalene, som i Regntiden ere næsten at ligne ved Mo...... (?), blive baade vanskelige og bekostelige. For nærværende Tiid har man blot krumme og skiæve Fodstier.

§ 45

Vanskeligheder fra Indbyggerne

Naar Europæeren ved Plantage Anlæg begyndte at forøge deres Magt ville de snart blive mistænkte for Indbyggerne, som maaskee endogsaa turde fatte den Beslutning, at standse Kolonien inden den blev dem for mægtig; dels var det uundgaaeligt, at der nu og da reiste sig Tvistigheder, som kunne give Andledning til Striid. Dog af de omliggende smaa Nationer var ikke saa meget at befrygte, da det giensidigen medfødte Had snart ville skaffe Europæerne Partie; men den mægtige herske og avindsyge Asiante Nation, som hidindtil ansee de Danske for fredelige Handelsmænd, hvilke den desuden ikke kunne angribe unden deres Befæstninger, og som Handelens Fordeele endogsaa maatte overtale til at beskytte; denne vilde maaske nu hævne sig over Tabet den havde lidt ved den ophævede Handel, og vendt til Streiferie og Røverie i det indre Africa, vilde den nu benytte sig af den lette og fordeelagtige Leilighed til at plyndre en værgeløs Kolonie; slige Tilfæde var det nødvendigt at være beredt paa, og derfor maatte enhver Plantage paa en Maade være befæstet; men da Bygningsmaterieren til saadanne Fortifikationer ere i Landet, saa vilde de ikke blive betydelig Kostbare, især naar fleere Plantager bleve bygte og befæstet under eet; Med Tiiden vilde denne Befæstning blot være nødvendig paa Grændserne. Saadanne befæstede Plantager har man savnet i Surinam og den engelske Kolonie i Sierra-Liona; paa det første Sted overumple Busknegerne efter Godtbefindende hele Plantager, og bortføre Besætningen; og paa det sidste Sted skal efter Rygtet Indbyggerne for 2 Aar siden have ødelagt de fleste Plantager og dræbt mange af Kolonisterne.[168]

Saa mange Vanskeligheder og betydelige Penge-Udlæg, som naturligviis ikke i lang Tiid kan bringe nogen Fordeel, er det ikke rimeligt at nogen privat Mand vil eller kan udsætte sig for.

§ 46

Indbyggerne betragted som Dyrkere af Kolonial Produkter.

At underviise og Opmuntre Indbyggerne til Dyrkning af Kolonial Produkter var især ved Sukker og Indigo, som fordrer store Vansker, et ganske forgiæves Arbeide, da Negerne savne Evne til at udføre dette, og at understøtte dem med Laan, vilde være ganske at tabe Pengene.

Næsten ligesaastor Vanskelighed vilde det have med Kaffe, Bomuld og de øvrige Produkter, som nogenledes kunne drives i det smaae, thi Culturen vilde her have at kiempe mod Ladhed og Fordom mod alt nyt, to Hovedtræk i Negernes Karakter, som neppe vil kunne savnes, førend Europæerne faae meere Indflydelse paa deres moralske og politiske Tænkemaade; Maaskee en nøiere Omgang med Europæerne i Tiiden vil skaffe dem Smag for europæiske Beqvemmeligheder, og derved fremlokke en ukiendt Mangel, som vil tvinge dem til Arbeide, for at kunne opnaae deres Ønsker; men dette forudsætter allerede Landets Beboelse og Kultur ved Europæerne. For nærværende Tiid; da Negerne kiende saa meget faae Fornødenheder, da han ingen fleere adtraaer, og de han kan skaffe sig disse med lidet og tilvandt Arbeid, er jeg ganske overbeviist om at all Underviisning og Opmuntring vil være spildt. Som et Beviis for Negernes Dovenskab og Modbydelighed for alt Nyt behøver jeg blot at anføre at Tobak er een af Negernes høieste Nødvendigheder, som de maae kiøbe meget Dyrt af Europæerne; nu kan Tobaks Planten ikke aleene voxe, men den voxe endogsaa næsten uden nogen Dyrkning, saaledes findes den vild i Plantagen Friderichsberg og dog skal ingen Neger giøre sig den Umage at samle endsige dyrke den; vil man bebreide en Neger saadan Efterladenhed, saa svarer han sedvanlig: "mine Fedre befattede sig ikke med det og dog vare de lykkelige, og skulde jeg vel blive lykkeligere end de med at skaffe mig selv fleere Plager". Man maa ei ikke fulkommen undskylde Negerne i denne Henseende, naar selv de oplyste Europæere handle ligesaa; hvorlenge f: Ex: varede det inden Kartoflen blev almindelig antaget.

8. Cap.; Vanskelighederne for Kulturen med Hensyn til Handelen

Om Landet end fandes fuldkommen fordeelagtig for Kulturen, og der i denne Henseende ingen Vanskeligheder vare at bestride, saa maa det dog tabe betydeligt, naar det viser sig ugunstigt for Handelen. Unegtelig er Handelen til indisike Colonial Culturs Liv, uden sin (?) vil denne aldrig kunne bestaae; er Landet altsaa ikke beqvemt for Handelen, saa bliver Culturen et forgiæves Arbeid, som vil falde af sig selv, med mindre Fordeelen skulle være saa betydelig, at den kunne Lokke Handelsmanden til at oversee alle Vanskeligheder, og disse ere i Guinea sandelig mange.

§47

Vanskelighederene med Transport og Indladning

Da Plantagerne maatte være beliggende i den frugtbareste Deel af Landet og altsaa i det mindste 4 til 6 Miile fra Stranden, saa vilde Landtransporten til Strandbredden allerede udgiøre en betydelig Bekostning, især da man saa meget faa Stæder kunne benytte sig af Floderne. Vahrene maatte bringes til Stranden næsten den samme Tiid som de skulle indlades, for i saa kort Tiid som mueligt at være udsatte for Søevindens skadelige Fugtighed. I nogen Tiid at oppebevare dem i Pakhuuse ved Stranden vilde ikke være raadeligt, thi Pakhuusene, ved altid at være udsatte for den Taage af salt Vand, som Søe-Vinden fører med sig, blive saaledes giennomtrukne af dette Salt, som bestandig trækker Fugtigheden til sig af Luften, saa de tilsidst blive saa fugtige at ingen Vahre kan henleges i nogen Tiid uden at bedærves.

Fra Strandbredden til Skibene, som ligge ½ Miil til ¾ Miil fra Landet maa Transporten i det mindste giennemb brændingen skee ved de dertil bygte Fartøier, hvilket baade er forbunden med Bekostning og Vanskelighed, thi dertil maae holdes mange Fartøier og øvede Negere, ofte vælter Fartøiet eller fyldes med Vand, i begge Tilfælde ere Vahrene tabte. Yderst sielden er det umuligt at Vahre kan bringes Tørt ud, da maatte de være i fuldkommen tætte Fade, hviket baade vilde forøge Bekostningen, og heller ikke kunne skee med alle Vahre; men dersom nogle Vahre bleve fugtige indladet, saa war det at befrygte at de ville bedærve baade sig selv og andre i samme Skiberum.

Det eeneste Sted hvor Transporten giennem Brændingen kunne skee i bedekte Fartøier er fra Floden Volta; hvor Vahrene kunne i Floden inlades i smaa Lastedragere paa 8 til 9 Fod, og atter aflades paa Havet i de større Skibe; men hvor megen bekosting var ikke hermed forbunden, foruden at beregne den Fare saa ofte at passere Voltas Munding, hvor Havet er saa uroligt; Grunden saa usikker og saa ofte forandres.

§ 48

Vanskeligheder for Skibsfarten

Paa den hele Kyst fra Sakumo-fyo til Auguja Pynten er ingen Havn, dette Onde forøges endmeere derved at Ankergrunden fra Sakumo-fyo til henimod Volta er fuld af Klipperev.

Da det Tilfælde ofte indtræffer at Skibet ved stærk Søevind eller Strøm driver for Ankeren, eller Ankertouget springer, eller et stormende Uveir reiser sig imod Landet, saa maa Skibet for at redde sig sætte Seil til og søge ud fra Landet, altsaa maa Seil og hele Takkelagen bestandig blive staaende, og kan altsaa ikke faa det nødvendige Tilsyn, for at giøre det tienligt til længere Brug; hertil kommer at Skibet paa den aabne Rheed bestandig er udsat for det atlantiske Havs svære Rullinger, hvilket foraarsager en heftig Slingren, hvormed Skib og hele Takkelage[169] lide meere end om de virkelig var under Seil.

Skibet maa være forsynet med fleere Ankere end sædvanlig, fordi de altid miste nogle, og sielden forlade Kysten efter et Ophold af 4 Maaneder uden at have tabt 2 - 4 Ankere. Mange Skibe have giort uheldig Reise, blot fordi de have været slet forsynede med Anker og Toug.

Skibet maa være kobberhudet, da det ellers ødelægges af Træerne, og bevoxes med Tang og Skaldyr, som giøre det uskikket til Seilads.

Skibet maa seile godt, ellers kan det ikke arbeide sig op mod den vestlige Vind og Støm, i Tilfælde at det drev af, eller havde Erinder frem og tilbage. I Almindelighed have alle sletseilende og ukobrede Skibe en uheldig Reise.

Den største Deel af sine Provisioner maa Skibet medbringe for hele Reisen fra Europa, dette medtager betydeligt Skibsrum, foruden det at en stor Deel bedærves.

Veien til og fra Guinea er betydelig længere formedelst den nødvendige Omvei end til og fra Vestindien.

Alle disse Omstændigheder sammenlagte forøge Omkostninger og Risico, hvilket alt maae erstattes med en ringere Priis paa Vahrene, med mindre de vare af den Beskaffenhed, at de ingen andre Stæder kunde erholdes, hvilket er Tilfældet med den hidintil paa Guinea førte Handel.

[1] Se oversiktskart over Vestafrika.

[2] Det gikk et faktisk skille på Gullkysten når det galdt betalingsmiddel. Vest for Accra var det en gullsone med gull som standard betalingsmiddel, mens cowries var standard betalingsmiddelet øst for Accra. (J. Hogendorn og M. Johnson, 1986)

[3] Akra-floden er elva Sacumo (i danske kilder også skrevet Jakumo) ca 1,6 kilometer vest for Accra.

[4] Snogepander (slangehoder) er cowries, små skjell, benyttet som betalingsmiddel. Skjellene må ha lignet et slangehode. (Se også Thonnings Udkast § 9.)

[5] I Thonnings Udkast § 1 sier han at det danske virksomhetsområdet spente over 26 danske mil.

[6] Se Thonnings kart s. ..., hans Udkast s. ...

[7] Thonning skiller mellom Rio-volta Krepe og det egentlige Krepe (se nedenfor). Han oppfatter bystatene nord for Ada opp til Mlefe (dansk Malphi) på vestsiden av volta, som Volta Krepe.

[8] Europeerne brukte betegnelsen Krepe om den nordvestre delen av Ewe og Ewe generelt utatt Anlo, på 1700- og 1800-tallet.

[9] Det europeiske begrepet vasall blir her brukt for å markere statenses underordning i forhold til Asante. (Se mer om de politiske forholdet mellom Asante og statene på Gullkysten i I. Wilks, Asante in the nineteenth Century, Cambridge University press, 1975.)

[10] Thonnings orginale kart er ikke å finne sammen med kilden. Kartet som er brukt her er finnes i Rentekammersamlingen, Guinea, nr. 1 - 662; Guinea, nr. 704 "Kart over de danske Besiddelser med deres allierede neger nationer i Guinea" af P. Thonning. 1802.

[11] Se Thonnings Udkast § 2.

[12] Travat er benevnelse for en type regnfall, etterfulgt av torden og lyn. (Boateng, 1970, s. 31-32.)

[13] Pladeregn betyr styrtregn eller skybudd.

[14] Sinkesu kan være en forvansking av det franske cinq sous. I følge Winsnes hevder Rask i sin bok En kort og sandfærdig Rejsebeskrivelse til og fra Guinea, Trondhjem, 1754, s. 57, at en franskmann hadde pekt på en fisk han ville betale fire (fr. sink) sous for. Fiskeren antok at dette var den fremmedes navn på fisken. Winsnes hevder at det ikke finnes noen fisk med navnet sinkesu i Ghana, derimot en fisk som kalles sikasika (sika er twi-ord for gull) i brosmefamilien. (Winsnes, 1992, s. 126.)

[15] Rene-Antoine Fershault de Reaumur (1683 - 1757) var fransk naturforsker og oppfant sprittermometeret. Det var delt i 80 grader fra vannets frysepunkt. (Lademann, Lademann Forlagsaktieselskap 1986.) 21, 25 og 22,5 grader Reaumur tilsvarer henholdsvis 27 ½, 31 og 28 grader Celsius.

[16] 40 og 44 grader Reaumurs tilsvarer 50 og 55 grader Celsius.

[17] De lokale innbyggerne i voltaområdet fikk sykdommer som malaria, gul feber (epidemisk) og bilharzia. Bilharziuse, flatorm, er en larve som trenger inn i huden gjennom en snegl, når noen går barbeint i vannet. Den påvirker tarm og lever. Sykdommen er til dels invalidiserende og langvarig. (Asch. & Gyld. store norske leksikon 3. utg.)

[18] Klimafeber som sykdommen ble kalt, var mest sannsynlig malaria (av it. mala aria som betyr dårlig luft), som skyldes ulike parasitter, men bare plasmodium falciparium fremkaller malaria tropica som oftes med døden til følge. (Asch. & Gyld. store norske leksikon, 3. utgave.) Først i 1897 beviste legen Ronald Ross at plasmodia ble overført gjennom mygg. Dødshyppigheten skyldtes også sykdommer som dysenteri, tyfoidfeber, menengitt, elveblindhet og lignende. Irvine nevner sykdommen kwashiorkor også kalt protein underernæring (protein malnutrition). Symptomene er blndt annet diare, anemi, ødemer, hudlesjoner og byller. (Irvine, 1961, s. 809.)

[19] Durkløb (tysk; Durchlauf) diare, dysenteri. (Norsk historisk leksikon, 1999.)

[20] Fyo (ga) betyr enten opphavelig eller eldst.

[21] Guvernør Mørch viser i sitt brev til Christensen, at Thonning tar feil når han markerer Humo som hovedelv med utspring i Akyem. Dette er korrigert i Grønbergs kart fra 1833, som viser at Humo er en liten sideelv til Sakumo.

[22] Kåle må være feilskriving for Korle.

[23] Poissi er Kpeshi.

[24] Nupa (ga) betyr yngst.

[25] Thonning hevder at F`lau er det lokale navnet for Volta. (Guineakommisjonen 1833, Box 1038; Thonnings dagboksnotater.) G. H. Lind hevder at det lokale navnet for Volta var Syrau. ("Undersøgelser, foretagne op ad floden Volta i 1827 og 1828, ved Hr. H. G. Lind, Premierlieutenant i den danske Sø-Etat, Ridder", i Arkiv for Sø -Væsenet, 6. bind, København, 1834, s. 15.) Volta har sitt utspring nord i Burkina Faso.

[26] Malfi (dansk Malphi/Malphy, se nedenfor) er Mlefe.

[27] Augna-Songo eller Augna-Søen (se nedenfor ) er Keta lagune og en del av voltadeltaet.

[28] Elva Amu ble også kalt Ungaame. (Grove & Johansen i Bulletin ......, 1968, s.1413 og Lind i Arkiv for Sø-Væsenet, 6. bind, København, 1834, s. 3.)

[29] Auguja-Pynten ligger like nord for Prindsensteen fort og byen Keta. (Se Thonnings kart s. ...)

[30] Ludewig Ferdinand Rømer, Tilforladelig Efterretning om Kysten guinea, København, 1760. (Se også L. F. Rømer, Tilforladelig Efterretning om Kysten Guinea, Frifant forlag, 1997, s. 205, og S. Winsnes (ed.) A Reliable Account of the Coast of Guinea (1760) by Ludewig Ferdinand Rømer, Oxford University press, 2002, s. 79.)

[31] Jacq. Kloppenburg ga ut flere geografibøker. Thonning kan sikte til Von Asien, Afrika und Amerika, 1886.

[32] Malphi (Mlefi), Tøffri (Tefle?) og Agraffi (Agave?) ligger på vestbredden av Volta nord for Ada. (Se kart s. ...

[33] Iserts Reise nach Guinea und den Caribaischen Inseln in Columbia, kom ut i 1788. Den ble oversatt til dansk (1789 og 1917), nederlandsk (1790 og 1797), fransk (1793 og 1989) og svensk (1795). I 1992 kom en engelsk oversettelse av S. Winsnes, Letters on West Africa and the slave Trade, Oxford University press.

[34] Voltadeltaet kan i månedene med oversvømmelse se ut som en virkelig sjø.

[35] Fjellkjeden er kalt Akuapem-Togo kjeden, gjennombrutt med nord-sørgående revner. Volta er en av disse revnene. Vest for Volta er Akuapem-seksjonen med en gjennomsnittelig høyde på 1500 ft. (500 m). (Boateng, 1970, s. 161.) På Thonnings reviderte kart virker det som om fjellkjeden består av flere enkeltstående fjell, slik også guvernør Carstensen kommenterte etter en reise i Akuapem i 1845. Thonning hevdet at feilen skyldes en av de som hadde kopiert hans kart. (D. Hopkins, "Peter Thonning`s Map of Danish Guinea and its Use in Colonial Administration and Atlantic diplomacy, 1801 - 1890", i Cartographica, 1999, s. 117.) Hopkins hevder at Thonning ikkje gjorde målbare undersøkelser i terrenget. Avstander bygger på inntrykk og samtaler mer enn målinger. (Hopkins, i Cartographica 1999, s. 109-110.)

[36] Benevnelsen Store Ningo viser trolig til byen Ningo som lå/ligger rundt 3 mil sør for fjelltoppen. Fjellet var antagelig et gammelt sjømerke når skipene nærmet seg Ningo, der det danske fortet Fredensborg lå.

[37] Ussudeku er Osudoku. Bade Shai, Krobo og Osudoku er Adangme. Krobo var en egen stat/polity, og ikke i allianse med danskene på Thonnings tid.

[38] Zibutz Katt kan være en katt fra desmerfamilien. Den store indiske desmerkatten er Viverra zibetha.

Civetkatt. (Civettictis civetta.)

[39] Canis carcharia blir kalt buskhund av afrikanerne. Den er like stor som en europeisk ulv og kan forveksles med den afrikanske "hunting dog" (Lyacaon pictus) og hyenen (Crocuta crocuta). (Winsnes, 1992, s. 128.)

[40] Borassus aethiopum, også kalt viftepalme, ble nyttet lokalt til å lage kanoer og trommer. Thonning karakteriserte den som B. flabelliformis. Veden er motstandsdyktig mot saltvann, sopp og termitter. Opphavelig fra Vestafrika.Trives i fuktige skogområder. (Irvine, 1961, s. 774. Se også kap. 3, §17, og kap. 7, § 42.

[41] Den lille vinpalmen er Phoenix reclinata, eller "sød vinpalme" på dansk. Saften fra denne palmen er søtere og mindre gjæret enn palmevinen fra Elais guineensis. (Hepper, 1976, s. 156.)

[42] Silkebomullstreet har fått navnet fordi det har en silkeaktig bomullsfloss, kapok. Det egner seg ikke til spinning. Brukt til stopping av madrasser og puter. (Irvine, 1961, s. 185- 189) Thonning mener Bombax buonopozense, kalt det rødblomstrende bomullstreet, også kalt kanotreet. (Thonnings dagboknotater Guineakommisjonen 1833, Box 1038.)

[43] Ingen bomullsart ga silke slik Thonning hevder.

[44] Thonnings Podalyria hematoxylon er Baphia nitida. Når busken er død får veden en mye mørkere, rød farge. Den er ypperlig til rød- og brunfarging og mye brukt av de lokale i fetishsermonier og amuletter. (Hepper, 1976, s. 84 - 85.) Vokser i dalene i Akuapem, men er ikke vanlig. (Irvine, 1961, s. 364.)

[45] Se mer om farging av mørkeblått i § 32, s. 28 og GTK; SGJ, nr. 266/1802, brev fra Thonning, 18. september 1800. Se også nedenfor

[46] Copal er naturlig kvae eller harpiks tappet fra trær; en viktig eksportartikkel fra Asante mot slutten av det 18. århundret. Fra Asante var gummi hentet fra varianter av artene Landolphia og Urostigma vogelii som vokste i Asante, Akyem og Ewe (Krepe). (H. J. Bell, "The History, trade resources, and present condition of the gold Coast settelment", i Journal of Commerce, 1893.)

[47] Ricini Olie, eller castor-olje, fikk de fra frøene av Ricinus communis. (Willis, Agriculture and Land use in Ghana, 1962, s. 383)

[48] Thonning referere her til arten Indigofera tinctoria, opprinnelig afrikansk. Han hevder at den var vanligst på Gullkysten, og vokste vilt nær kysten (Ga, Adangme og Augna, untatt ved Rio Volta). Skulle den brukes kommersielt måtte den kultiveres intensivt. Thonning prøvde selv å så frøene i rik og fuktig jord ved Dudna (Dodowa), og hadde flere eksperiment med farging. (Hepper, 1976, s. 93-94 og GTK; SGJ 266/1802, brev fra Thonning, 18. des., 1800. Se også kap. 6, § 38.)

[49] Kan være cinamon som er kanel.

[50] Thonning kan her mene Piper guineense (guineapepper), som danskene kalte "Asiante-Peber". Vokste i Akyem, Asante, Akwambu og Krepe, og er beskrevet som en slyngplante som vokser rundt større trær. Ifølge Thonning var det en dårlig erstatning for pepper da den hadde en ubehagelig bitterhet. (Hepper, 1976, s 103.) Se mer om pepper i kap. 4, § 28.

[51] Naive er "wild custard" apple, Annona senegalensis. Den andre kan være Annona squamosa, som Thonning kaller sukkereple. Irvine kaller frukten sweet sop, sugar apple eller pomme cannelle. (Se, også kap. 4, § 28).Thonning kategoriserte flere arter av Annona blant annet Annona glauca, som vokser nær Osu. I følge Thonning hadde frukten en smak som en Guadeloupe melon. (Hepper, 1976, s. 24 og 25 og Irvine, 1961, s. 1-3.)

[52] Abada er Uvaria chamae,og Agingeli er Uvaria ovata. (Hepper, 1976, s. 25-26.) Jf. Irvine er de lokale navnene Naano-Amadaa (ga ) eller Agbana (Ewe), og Aanlyele (ga). (Irvine, 1961, s. 19 og 20.)

[53] Latja kan være Chrysophyllum albidum, "white star apple", som Thonning kategoriserer som Achras sericea. (Hepper, 1976, s 117). Jf. Irvine er det lokale navnet Lasaatso (ga). (Irvine, 1961, s. 589.) Kan også være Achras zapota, kalt sapodilla plum.

[54] Atia er Blighia sapida, opprinnelig vestafrikansk, som danskene kalte vild kaschue. Vokste nord for Christiansborg og Fredensborg. (Hepper. 1976, s. 115.) Jf. Irvine er dialektnavnet Ayigbe atia (ga) (Irvine, 1961, s. 563.) Nøttene likner på valnøtter, og må ikke forveksles med cashewnøtter. (Se kap. 4. § 28.) Frukten er kalt Akee apple. (Willis, 1962, s. 368) Vokser særlig i Krobo og Volta. (Irvine, 1961, s. 536 - 537.)

[55] Frugten (fruktkjøttet) av palmen Borasssus er ifølge Irvine behagelig og forfriskende som søtaktig gele, rik på olje. (Irvine, 1961, s. 774.)

[56] Aflaumbe vokser på er treet Carissa edulis, og smaker som søte kirsebær. (Hepper, 1976, s. 26-27.) Jf. Irvine er dialektnavnet Aflamn(g?)me (Adangme). (Irvine, 1961, s. 616-617.)

[57] Adodomi er Spondias mombin, og frukten har en behagelig "wine- sour" smak. (Hepper, 1976,s. 24.) Irvine kaller frukten hog plum aller Ashante plum. (Irvine, 1961, s. 565.)

[58] Amagomi er Flacourtia flavescens, som Thonning hevder er den beste av ville frukter (bær). (Hepper, 1976, s. 61.) Irvine kaller frukten Niger plum. (Irvine, 1961, s. 77.)

[59] Thonning mener her akanspråkene eller twi som snakkes bl.a av Fante, Asante, Akyem, Akuapem. Ga og Adangme tilhører en annen språkgruppe og er nærbeslektede språk. Ewe er en egen språkgruppe med mange dialekter. Se språkkart.

[60] I følge guvernør Biørn var innbyggerne i Agraffy og Toffrey opprinnelig fra Krepe, selv om det ble sagt at de var Adampe (Adangme). Innbyggerne i Mlefe (dansk Malphi) derimot, og noen mindre byer underlagt Mlefe, var tidligere Ada (Adangme). Grove og Johansen hevder at det ikke er umulig at "a subdivision of Anlo, (..) settled on both banks of the Volta." (Grove og Johansen, i Bulletin, 1968, s.1400.) Isert hevda at innbyggerne på de mange øyene i Volta og langs bredden snakket et Krepespråk. (Ewe). Grove og Johansen, i Bulletin,, 1968, s. 1384.) Trolig var befolkningen en blanding av Adangme og Ewe.

[61] Thonnings beskrivelse passer ikke på alle de nevnte statene. Anlo var en løs sammenslutning av bystater uten et felles overhode, og Avinno må ha vært en del av Anlo.

[62] Thonnings bruk av republikk om Asante er både selvmotsigende og søkt. Asante var en sterkt sentralisert makt.

[63] Se mer utfyllende om Gimavong i §13.

[64] Om panting av mennesker (panjaring) se Thonnings Udkast § 9, s. ....

[65] Irene Quaye (Odotei) hevder at de første innflytterne til Osu opprinnelig kom fra Osudoku, en gruppe av Adangme. (I. Quaye, The Ga and their Neighbours 1600-1742, Ph. D. Thesis, University of Ghana 1972, s. 16.)

[66] Njumba (ga). Se nedenfor.

[67] Ghanesisk tradisjonell tro er at universet var skapt av en supreme gud (Njumba), som kommuniserte med menneskene i form av "mellommenn". Disse er trær, elver, sjøer, laguner og havet. De kalles dzemawodzii (Giemavong/Jemavong), og menneskene ber til skaperen gjennom disse. Dzemawodzii i Ga var som en familie der Sakumo nukpa (elva ved Tema) var bror til Sakumofio i Ga mashi, og Naa Koole (lagunen vest for Accra) og Kpeeshi Lagoon i Labode var konene til Sakumofia. (Quaye, 1972, s. 197.) Rømer kaller "Gimavong" for Guds sendebud. (Rømer, 1997, s. 60.)

[68] I tillegg til mindre guder fantes det også upersonlige magiske krefter (asuam), som bodde i armbånd, charms eller talismaner (vong). (Kyerematen, 1964, s. 108.)

[69] Tiørne kniv?

[70] Regnlage Kniv?

[71] For hvert av de nedenfor beskrevne områder se Thonnings kart.

[72] Strekningen mellom Sakumo fio og Sakumo nupa er ca 20 km. Regner en Ga til og med Kpone blir streknininga 45 km. Ga strekker seg i nordlig retning ca 25 km inn i landet. (Atlas of the Gold Coast, Accra, 1949.)

[73] Dette slettelandskapet er kalt accrasletta og har ein høgdeforskjell på 0 til 165 meter fra havet til det høyeste punktet mot Akuapem-Togo kjeden. (Boaten, 1970, s. 146.)

[74] Moradsig betyr sumpaktig eller myrlendt.

[75] I sitt Udkast § 1 vurderte Thonning folketallet til 4500.

[76] Borassuspalmen har en hard og holdbar ved, særlig gamle trær. (Irvine, 1961, s. 774. Se også foran, kap. 1, § 8.)

[77] Avicennia tomentosa er Avicennia africana, eller svart (oliven) mangrove. Tresorten er motstandsdyktig mot termitter og brukes til husbygging og møbler. (Irvine, 1961. s. 750) I Hepper er den kategorisert som Avicennia germinans med dialektnavnet Muteku. Vokser i områder med mye salt som Ada. Schumacher kommenterer at Avicennia tomentosa fra India, er noe ulik dette treet. (Hepper, 1976, s. 128.) Se også § 42.

[78] Rhizophora mangle er rød mangrove. Barken ble brukt til å preparere skinn og til farging. (Irvine, 1961, s. 138 og Heywood, 1979, s. 158.)

[79] Songaw lagune ved Tbleku.

[80] Aba-Kokkos er Hyphaene thebaica, også kalt D(o)um palme, tidligere kategorisert som Hyphaene gueniensis. (Hepper, 1976, s. 156.) Blir brukt til matter, kurver, taug og lignende, men har også en spiselig frukt. (Irvine, 1961, s. 780 - 781.)

[81] 6000 fod perpendiculars høide er rundt 2000 meter lodrett høide. Den virkelige høyden er ?

[82] I Akuapemkjeden er det til nå ikke funnet forekomster av gull. Gullgruvene lå i Akyem der gullproduksjonen var kontrollert av det politiske overhodet. Gullproduksjonen kunne reguleres ved hjelp av religionen.

[83] Usikker på hva slags skog det er.

[84] Horton skildrer Argotime (feilskriving for Agotime) som en liten "stamme" som emigrerte fra "Ningo, Shai, and Addah". (Africanus Beale Horton, West African countries and people, 1. utg. 1868, 1969, s. 129 - 130.)

[85] Asante ligger utenfor Thonnings kart. (Se kart over Asante.)

[86] Tegningene fins ikke som vedlegg til kilden.

[87] Se Thonnings Udkast § 5, s. ....

[88] Indiansk-Hirse eller Indische Hirse er tysk for Sorghum (hirse); den vanligste kornsorten i Afrika. Thonning mener trolig Sorghum bicolor, opprinnelig vestafrikansk. Holcus tilhører gressfamilien, men blir ikke dyrket. S. saccratus (sukkerdurra) blir dyrket for sukkeret (i stengelen) sin skyld. (T. Lewicki, West African Food in the Middle Ages, London 1974, s. 24 - 28, og Hepper, 1976, s. 150.)

[89] Ris, Oryza glaberrima, var vanlig i Vestafrika fra 1500-tallet og var utviklet fra en afrikansk art. Oryza sativa kom fra Asia rundt 1500. (Lewicki, 1974, s. 33-34.) I følge Alpern var arten Oryza glaberrima mindre produktiv enn den asiatiske risen O. sativa som etter hvert ble tatt mer i bruk, men i hovedsak der ris allerede var basiskost. Gullkysten ligger ikke i dette området. (Alpern, 1992, s. 20-21.) Thonning nevner en rødlig ristype som dyrkes i voltaområdet. (Guineakommisjonen 1833, Box 1038. Thonnings dagboksnotater.)

[90] Dolichos esculentumn er lablab (?).

[91] Phaseolus vulgaris er en vanlig hagebønne (kidney or haricot bean), som dominerer store område i tropisk Afrika. (Alpern, 1992, s. 27 og Hepper, 1976, s. 97.)

[92] Cytisus guineensis er Cajanus Cajan (pigeon pea). (Hepper, 1976, s. 85.)

[93] Glycine subterranea er Voandzeia subterranea, og kalles ifølge Thonning for Aquing og Isert for Jubbejubbe. (Hepper, 1976, s. 101) Christensen nevner i Udkast s. ... noe han kaller for Goggegobbe. Bosman sier at Gobbe-gobbe vokser under jorden og spises av alle selv om de er verst av alle bønnene. (Bosman, 1967, s. 300-01.) Alvern hevder at portugiserne introduserte peanøttene Arachis hypogea, til Afrika, som tidligere hadde to andre typer jordnøtter; V. subterranea og Kerstingiella geocarpa. (Alvern, i History in Africa, Vol 19/1992, s. 26.

[94] Arachis hypogaea er peanøtter (jordnøtter). (Heywood, s. 149-150.)

[95] Se Thonnings Udkast § 5, s. ...

[96] Se Thonnings Udkast § 5, s. ... Thonning nevner også D. alata i sine dagboksnotater. (Guineakommisjonen 1833, Box 1038; Thonnings dagboknotater.) Thonning kan ha tatt feil i sin kategorisering og oversett de lokale artene.

[97] Convolvulus Batatas må være søtpoteten Ipomoea batatas, introdusert til Vestafrika samtidig med mais. (Alvern, 1992, s. 26 og Winsnes, 1992, s. 185.)

[98] Tannies er rotfrukten cocoyam, Colocasia esculenta, som er den eldste dyrkede varianten og har samme bruksområde som jams. (Hepper, 1976, s. 134 og Willis, 1962, s. 375.) Baselmisjonen introduserte Xanthosoma sagittifolium i 1843, som i dag er mer vanlig. (Irvine, A Text-Book of West African Agriculture, Oxford University Press, 1953, s. 137.)

[99] Pisang, er Musa sapientum var. paradisiaca (eng. plantain). I følge Thonning fantes det tre varianter (Apantu, Apima og Ajlobe) Bakko (av det holl.(port? bakoven eller paquovens som betyr ........ ) er Musa sapientrum (eng. banana), en søtere og mindre variant, som også hadde tre varianter av ulik størrelse, der to var best som frukt, mens den største ble brukt i matlagingen. Opphavelig fra Asia; nådde Vestafrika i det 15. århundret. (Willis, 1962, s. 381. Se også Guineakommisjonen 1833, Box 1038; Thonnings dagboknotater.)

[100] Se Thonnings Udkast § 5.

[101] Atropo er Solanum macrocarpon. Planten kultiveres. (Hepper 1976, s. 121.) De øvrige artene finnes ikke verken i Hepper eller Irvine. En av de nevnte plantene kan være aubergine; Soanum malongena. (Lewicki , 1974, s. 61.)

[102] Lakros, er tigernøtt, eller "earth almond", Cyperus esculentur. (Dalziell, III, s. 286 og Willis, 1962, s. 378.) Nøttene ligner på mandler og spises rå, men visse steder blir de malt og brukt i ulike retter. Trives i slettelandskapet på kysten. (Irvine, 1953, s. 146.)

[103] Paradiskorn er frøet av planten Afromomum melegueta, den vanligste peppersorten i Vestafrika. Smaken er brennende og var i middelalderens Europa et kostbart og høyt skattet krydder som ble brukt som smakstilsetning på øl og brennevin. (Asch. & Gyld. store norske leksikon 3. utg.) Se foran om pepper, kap. 1, § 8.

[104] Spanskpeber er ulike arter chillipepper, introdusert av portugiserne. (Dalziel, 1955, s. 185 og 428.)

[105] Kokosnøtter vokser på palmetreet Cocos nucifera. (Irvine, 1962, s. 353.) Når kokosnøttkjøttet blir tørket kalles det "kopra". Det tørkede kjøttet brukes til å lage olje til matlaging. Vokste langs hele kysten.

[106] Både papaya (Carica papaya) og guava (Psidium guajava), ble introdusert fra Amerika av portugiserne. (Alvern, 1992, s. 29.)

[107] Kasju, Anacardium occidentale, er cashewtreet. Introdusert fra Amerika, og vanlige på 1800-tallet på Gullkysten. (Alvern, 1992, s. 29 - 30.)

[108] Bromelia ananas ble introdusert av portugiserne fra Amerika. (Christaller hevder navnet som da ble brukt, aborode, betyr europeisk palme. (Alvern, 1992, s. 29.)

[109] Se foran kap. 1, § 8.

[110] Melonene har sitt opphav i middelhavslandene, men ble introdusert til Vestafrika på 1500-tallet. (Alvern, 1992, s. 15.)

[111] Pomerantzer eller Pommerentes (av it. pomo, eple og arancia, appelsin), tidligere en fellesbetegnelse på appelsinlignende frukter, men også brukt særskilt om frukt av pomeranstreet; Citrus aurantiacum. Det stammer opphavelig fra Asia, men ble innført til middelhavslandene for snart 1000 år siden. (Norsk historisk leksikon, 1999.)

[112] Bomull ble utviklet både i den nye og den gamle verden. Genetiske funn viser at opphavet til alle bomullsarter opprinnelig er Gossypium africanum. Av denne utviklet artene G. arboreum og G. herbaceum seg i Afrika, mens G. barbadense og G. hirsutum ble igjeninnført til Vestafrika fra den nye verden i det 16. og 17. århundret. Av disse ble det senere utviklet mange varianter. Spinning og veving hadde lange tradisjoner i Vestafrika og afrikanerne foretrakk de kortfibrede opphavelige afrikanske bomullsartene som delvis vokste vilt og delvis ble dyrket. (T. Bisset, The Peasant Cotton Revolution in West Africa cote d`Ivoire, 1880 - 1995, Cambridge University Press, 2001, s. 31 - 33.)

[113] Sukkerrøret, Saccharum officinarum og S. spontaneum, er opprinnelig fra Asia, men ble introdusert til middelhavslandene for 1000 år siden. Kom til Vestafrika med portugiserne - og nordfra via araberlandene. (Alvern, 1992, s. 15.) Det fantes etter hvert mange kryssninger av disse.

[114] Se Thonnings Udkast, § 9.

[115] Desmerkorn, Abelmoschus moschatus, er dyrket for frøene som gir olje. (Hepper, 1976, s. 68 og Heywood, 1982, s. 242.) Parfyme(?)

[116] Se Thonnings Udkast, § ..., s. ...

[117] Se Thonnings kart, s. ....

[118] Se kap, 7, § 44, s.

[119] Akassi eller Thonnings Robinia cyanencens, er indigo-arten Lonchocarpus cyanescens. (Hepper, 1976, s. 94) Dialektnavnet er Akase (ga/twi). (Irvine, 1961, s. 391.)

[120] Fjong er lokalt navn for Vitex doniana. (Hepper, 1976, s. 130.) Dialektnavn er sø, song (ga). (Irvine, 1961, s. 761.)

[121] Mem`lemete er lokalt navn for Pupalia lappacea, eller Achyranthes mollis, som Thonning kategoriserer planten. (Hepper, 1976, s. 23.)

[122] Boj-tegi-tjo er lokalt navn for Morinda lucida, som Thonning kategoriserer Psychotria? chrysorhiza. (Hepper, 1976, s. 108-109.)

[123] Se Winsnes,1992, s. 92.

[124] Se kap. 3, § 19, s. fotnote ....

[125] Lod (av tysk lot) her handelsvekt på 15,625 g. (Salmonsens konversasjonsleksikon, 1912.)

[126] Dansk skrivemåte for Osu varierte; Ussu, Urssu, Urssue.

[127] I 1652 g svenskene en handelslosje i Osu, som gikk over til danskene i 1658 og til hollenderne i 1659. Danskene tok losjen tilbake i 1661, og bygde da Christiansborg fort. (Nørregaard, 1968, s. 76 - 77.)

[128] Tegningene er ikke vedlagt.

[129] Et palkammer kan være et pulterkammer der diverse saker oppbevares.

[130] Thonning referere trolig til en portugisisk bygning fra perioden mellom 1679 og 1683. I 1679 ble fortsjefen på Christiansborg myrdet, og fortet ble solgt til portugiserne av en utro dansk tjener. Portugiserne kalte fortet St. Franciscus Xavier. De bygde et kapell og forhøyet bastionene. I 1683 tok danskene fortet tilbake. (Nørregaard, 191968, s. 76-77.)

[131] Se Christensens Udkast § ...., s. .... om Fredricksberg. Se ogsa om Plantasjene.

[132] Augustaborg ble bygget av guvernør Jens Adolph Kiøge (guv. 1780 til 1789) i 1887 ved byen Teshi (dansk Thessig/Thessing ). (Nørregaard, 1968 s. 241.)

[133] Kiøge bygget Isegram eller Isegraae fort ved Kpone (dansk Ponny) i 1787. (Nørregaards, 1966, s. 242.)

[134] I 1732 hadde danskene en handelslosje ved Ningo, og i 1736 påbegynt guvernør Schiellerup (guv. 1735-1736) et lite triangulært fort. Først med en utvidelse i 1840 stod Fredensborg fort ferdig under guvernør Boris Enevold Nielsen (nordmann). (Nørregaard, 1968, s. 160.)

[135] Kongensteen fort ble bygd av Kiøge i 1783 for å sikre slavehandelen i voltaområdet mot annen europeisk konkurranse og for å forsvare området mot angrep fra Anlo. (Nørregaard, 1968, s. 230.)

[136] Kiøge påbegynte Prindsensteen fort i 1784, men fortet var først ferdig i 1789. (Nørregaard, 1968, s. 234 og 244.)

[137] Det var vanlig oppfatning blant danskene, at Isert hadde kjøpt jorda av aquapemkongen Atiambo i 1788. Jord eller land kunne ikke bli solgt, selv om man utvekslet penger i bytte for land. Det er snakk om penger for bruken av land (et slags leieforhold). Dette henger sammen med at jorda tilhører gudene og forfedrene og kongen fovaltet denne for menneskene. (Sarpong, s. 117.) (Se mer om afrikansk eiendomsrett, § s. 41, og om Fredricksnopel i Christensens Udkast kap. ...§ ...., s. ...)

[138] Om Julius von Rohr se s. 2, i Dansk virksomhet 1788-1850 og Christensens Udkast, kap....., § ..., s. ....

[139] Fredriksted.

[140] En paradishare er ...............

[141] Det er lite sannsynlig at Thonning mener "ullen" fra siklebomullstrærne Bombax og Ceiba, da han må ha visst at ullen ikke kunne spinnes. Han kan ha ment en variant av Gossypium som var finere og mer langflosset enn de opprinnelige afrikanske gossypiumartene. I følge Hepper fantes det ingen eksemplar på bomullsarter i Thonnings samlinger, bare notater. (Hepper, 1976, s. 69.) Wrisberg innrapporterer at han sender prøve av en skarlagensrød bomull som skal være produsert på Corto Novo i Guinea, som likner på silke. (GTK; SGJ, 415/1798, brev fra Wrisberg, 4. mai, 1798.)

[142] Katun og shirtz er tettvevde bomullstøyer. Chitz er en betegnelse på alle typer malt kaliko (tettvevd bomullstoff) som ble innført fra India (Norsk historisk leksikon, 1999.) Katun kommer av eng. cotton.

[143] Små kjeramikkperler (beeds) innført fra Bøhmen og Holland var svært populære.

[144] Thonnings hevder at Fredericksberg hadde mange varianter av de vanlige indiske bomullsartene. (Guineakommisjonen av 1833, Box 1042; Fremlegg til Indberetning av 1841.)

[145] Hvit Siam er trolig en bomullvariant importert fra Vestindia.

[146] Storkornet Mudselin er trolig også en variant av en bomullsart fra Vestindia.

[147] Igjen er det vanskelig å stadfeste hva slags art eller variant av Gossypium han viser til, men siden de er kortfibrede må de være varianter av Gossypium arboreum eller G. herbaceum.

[148] Kjøpmann Peter Meyer plantet bomull og kaffe flere steder ved Christiansborg fra 1798, og i perioden da Thonning var på Gullkysten. Se om Plantasjene.

[149] Christian Jansen var plantasjeforvalter fra Surinam (hollandsk koloni i Mellomamerika) og ble satt til å ordne plantasjen Fredriksberg i 1802, da Wrisberg kom tilbake som guvernør fra København. Pantasjen hadde vært forsømt siden Wrisberg dro i 1800. Jansen fikk utrettet lite, da han døde 29. juli 1803. (Guineakommisjonen 1833, Box 1042; Udkast til innberetning av 1841 og DAfG Skifteprotokoller 1807 - 1814.)

[150] Slekten Nicotiana er delt i tre underslekter; tabacum, rustica og petunioides. Innenfor arten N. tabacum er det mange varianter. (B. C. Akehurst, Tobacco, Longman, 1968, s. 28 og s. 42.) N. tabacum, også kalt bondetobakk, eller virginiatobakk, kan dyrkes på svært mange steder. (Salmonsens konversationsleksikon, 1912.)

[151] Ukjent kaffesort.

[152] Meyer anla en planteskole og plantasjeland ved byen Jadofa. (GTK; SGJ, nr. 498/1804, brev fra Peter Meyer, 17. mai, 1803, med vedlegg som bekrefter hans ulike dyrkingsforsøk. Se også Innledning og om Plantasjene bak s. ....)

[153] Ibid.

[154] Mallas er sirup; et biproduktet av sukkerproduksjonen fra Saccharum officinarum.

[155] Trolig Nicotiana rustica, tyrkisk tobakk, var den vanligste tobakksorten i Vestafrika. Portugiserne introduserte trolig arten til Gullkysten tidlig på 1600-tallet. (Alvern, 1992, s. 30 og B. C. Akehurst, Tobacco, Longman, 1968, s. 11 og s. 43.)

[156] Thonning beskriver i sine dagboksnotater at i landet (generelt) dyrkes "forskiellige Afarter af Magis"; som varierte fra gul, rødgul til nesten mørk blå, og M....hirse brukt til å bake et brød som liknet på rugbrød. (Guineakommisjonen 1833, Box 1038; Dagboksnotater.) Aarestrup hevder i 1774, at handelen i Ada, mellom de som drev med salt- og fiske, og de som drev med jordbruk, blant annet var med "magis, or millet". (Grove og Johansen i Bulletin d..., 1968, s. 1389.) Lind hevder at det var maisplantasjer på begge sider av Volta. (Lind, i Arkiv for Sø-Væsenet, 1834, s. 6 - 7.) Isert beskriver flere augnaplantasjer der de i hovedsak dyrket pisang, bakko, yams og sukkerrør. (Winsnes, 1992, s. 56.)

[157] Hovdingen disponerte det som var kalt "stool-land" på vegne av sitt folk. Abusua var familie land.

[158] Jyi-Tjo er Borassus aethiopum (flabellisformis) som vokser langs Sakumo nupa et par mil opp elva og som var vanlig i voltaområdet. (Guineakommisjonen 1833, Box 1038; Thonnings dagboksnotater.)

[159] Muteku er Avicennia germinans, (et stort tre) som vokser langs elvebrenddene. (Hepper, 1976, s. 128.),

[160] Nåkå-Tjo er ikke kategorisert, men passer til snekkerarbeid. (Guineakommisjonen 1833, Box 1038; Thonnings dagboknotater.)

[161] Ha-Tjo er Fagra zanthoxyloides; en hard tresort. (Hepper, 1976, s. 114.),

[162] Tah-Tjo kan enten være Milettia thonningii, som vokser ved Volta, eller Vernonia colorata. vanlig ved Keta. (Hepper, 1976, s. 95 og s. 44...)

[163] Sesau-Tjo er ikke kategoriser, men er og en tresort som passer til snekkerarbeid. (Guineakommisjonen 1833, Box 1038; Thonnings dagboknotater.)

[164] Hvite maur er termitter. De angriper treværk og ødelegger alt ubeskyttet tømmer eller tre i nærheten, med unntak av de tresorter som er motstandsdyktige mot termitter som f eks harde vedsorter som Bombax. (W. V. Harris, Termites Their recognition and Control, Longman, 1971, s. 133.)

[165] Sukkerverkene i Vestindia ble drevet av vindmøller. Alternativet var å bruke okser som trekkraft.

[166] I følge Dickson var den lokale kvegrasen av arten Bos brachyeros liten i størrelse (250 lb =.........kg). (Dickson, 1971, s. 81.) De var på det tidspunktet heller ikke klar over tse-tsefluas overføring av sovesyke som gjorde det vanskelig å bruke kveg og okser i områder skog med tett skog. Sovesyke (trypanosomiasis) skyldes infeksjon med trypananosomica og karakteriseres av irregulær fever, store lymfekjærtler og økende søvnighet. (Irvine, 1961, s. 812.)

[167] Capverdeøyene. De prøvde flere ganger å importere muldyr og hester, men var ikke klar over hvor vanskelig det var å ale opp dyr fra tempererte strøk i tropiske strøk på grunn av varmen som påvirket dyrene. Tropiske strøk hadde også flere varianter av virus og andre sykdommer. (Webster & Wilson, Agriculture in the Tropics, Oxford: Blackwell Science, 1998, s. 371 og 450.)

[168] Thonning viser til hendinger i Sierra Leone mot slutten av 1790-årene. I 1792 kom en gruppe frigitte slaver fra Nova Scotia til Sierra Leone (på britiske hender siden 1787). De var lovet land der, og det britiske Sierra Leone Company, som hadde tatt over kolonien, ønsket at de frigjorte slavene skulle dyrke jordbruksvarer i kommersiell hensikt. Av flere årsaker mislyktes prosjektet, og de frigitte slavene fra Amerika gjorde opprør mot britiske myndighetene. (Curtin, The Image of Africa, London 1965, s. 123 - 139.) Curtin nevner ikke at plantasjene ble angrepet av lokalbefolkningen.

[169] Takkelage er en fellesbenevnelse for master og rundholter med tilhørende taugverk som er på et skip. (Salmonsens konversationsleksikon, København 1912.)

Danske plantasjer på Gullkysten 1788-1850

Tue, 06 May 2008 15:33:44 +0000

Plantations existing before 1800

Fredriksnopel Isert/administrasjonen (Akuapem) 1788-1793

Jægerlyst Lather (Volta) 1790-1793

Frydenlund Meyer (Volta) 1790-1793

Fredrikssted Flindt/administrasjonen (Akuapem) 1793-1799

Fredriksberg Administrasjonen (Christiansborg) 1797- 1811

Legon Hills Meyer (Legon Hills) 1797-1803/05

Plantations existing from 1803- 1811

Fredriksberg Administrasjonen (Christiansborg) 1797-1811

Bibiase Meyer (Akuapem) 1803-1811

Ejebo Flindt (Volta) 1803-1811

Daccubi Schiønning (Akuapem) 1807-1811

X Truelsen " 1809-1811

X Jacobsen " 1809-1811

X Aarestrup " ? -1811

X Ramas " ? -1811

Plantations existing in 1824 Date of new erection

Boi ? Aarestrup 1819?

Andre M. Thonning m.fl.? 1819

Fredriksberg Administrasjonen 1821

Daccubi/Pompo Steffens (1821)/H. Svanekiær 1821

Bibiase Richlieu 1824

Plantations existing in 1831

Established/reestablished

Forsynet (Bibiase) H. Richter (trader) 1831

Den nye prøve (Daccubi) H. Svanekiær (trader) 1828?

Frederiksgave (Bikuben) Administrasjonen 1828

De forenede Brødre G. Lutterodt (trader) 1830/31

Boi Aarestrup/S.?[1](trader) 1830/31

Adancee H. Holm (trader) 1830/31

Anakobi Balck (trader) 1830/31

Myreturen Brock (gov. Employee) 1830/31

Valdermars Hvile Magnusson (gov. Employee) 1830/31

Coffeplantations in the 1840`s[2]

Forsynet (Bibiase) H. Richter

Den nye prøve (Daccubi) H. Svanekiær

Frederiksgave Administrasjonen

De forenede brødre G. Lutterodt

The first period 1788-1811

Fredriksnopel 1788-1793

Location: Akuapem, by Amanopa, a hill south of the capital Akropong.

Resopnsible: Poul Erdman Isert .[3] Isert arrived the Gold Coast in Nov. 1788 and died 21st Jan. 1789. Jens Nielsen Flindt, assistent at Christiansborg, became temporary caretaker from Febr.1789, but went home due to disagreement with goverror A. R. Biørn in 1790. There was hardly any activity after Flindt left.[4]

Products: Cotton, tobacco and indigo, but not suger due to costly equipement.[5]

Finanancing; 1795 rdl.from the fund Ad usus publicos, and in addition a note of credit for 6000 rdl.[6]

Fredrikssted 1793-1802

Location: Akuapem, approx. 10-20 km south of Fredriksnopel by Dodowa.[7]

Responsible: In 1791 J. B. Von Rohr was hired by the Danish Government to examine the possibility for further development. Von Rohr was by that time in America. He became ill and appointed J. N. Flindt as his deputy.[8] Flindt, came to the Gold Coast in 1793, and instead of developing Fredriksnopel he moved the colony a few km`s south of the old plantation, due to the long transport from Fredricksnopel to the coast. Flindt was ordered back to Denmark in 1795, when the Government learned of von Rohr`s death. The plantation was run by supervisers until 1802, when governor Wrisberg closed down the plantation.

Products: Cotton and maize.

Finanancing: 1370 rdl. from the fund Ad usus publico, and in addition a credit note.[9]

Jægerlyst 1790-1793

Location; Cultivated land outside the fort walls of Kongensteen.[10]

Responsible; Nils Lather, Commandant at Kongensteen. Lather left the service in 1793.

Products; Cotton.

Financing; No government support, but he obviously used the african worker (inventariefolk) from the fort as workers.

Frydenlund 1790-1793?

Location; Volta, by Tbleku (da. Tubreku) ca 2 km`s west of Kongensteen.[11]

Responsible; Trader Peter Meyer. Governor Biørn asserts that it was carried through by his (Biorns) initiative.[12] Meyer left due to disagreements between him and the governor in 1793.

Produckts; Cotton and possibly sugar and rice.[13]

Financing; As above.

Prindsensteen 1793-1795

Location: Prindsensteen.[14]

Responsible: Commandant J. P. D. Wrisberg. Wrisberg became governor in 1795 and left for Christiansborg.

Products: Cotton.

Financing: As above.

Fredriksberg 1797-1811 (?)

Location: 1 ½ km`s north of Christiansborg, on Kudu Hill. The plantation was in July 1797 of 13 or 16 "tønder land" (17.719-21-808 acres).[15]

Responsible: Governor J. P. D. Wrisberg.

Products: Cotton, local products, citrus fruits and herbal plants and other local products in 1807.[16] In 1798 Wrisberg also grew a few coffee trees.There was little activity between 1811 to the 1820`s.

Financing: Partly private and partly government fundings.[17]

Bimbia 1800-1802

Location: The island Bimbia in the Bight of Benin.[18]

Resopnsible: Governor J. P. D. Wrisberg. The project was a failure, due to a riot in 1802.[19]

Finansiering: Bought by the Danish Government.

Peter Meyer`s various efforts 1790-1811

Tbleku. 1790 - 1793?

A small area located close to Christiansborg where he grew coffee and cotton. 1797 - 1800?

Legon Hill; 1,8 km`s from Christiansborg.[20] Existed in 1806.[21] 1797 - 1806?

Jadufa; South east of the Akuapem Hills, ca. 40 km north of Christiansborg.

1804 - 1804

Bibiase see below.

Products: Various attempts of growing cotton, coffee, indigo, tamarind trees, coconut palms, oranges, bananas, ginger and cassava.[22]

Financing: Private, except for Bibiase.

Bibiase 1803-??

Location: Akuapem; close by the hill Bibi south of the Akuapem Range.

Owners: In 1803 Wrisberg built several houses and planted coffe trees and fruit trees.[23] According to Meyer, this plantation, probably erected at the same time, was only a quarter of a danish mile from his plantation in (?) Jadofa.[24] The Royal plantation was probably not running after 1805 due to Wrisberg`s illness and to political unrest in the area.[25] The Danish administration gave Meyer a loan of 2000 rd in 1804.[26] In 1805 he asked for more support due to unrest which had ruined his plantation.[27] Wrisberg says that Meyer, was allowed to use the Royal farm houses as a loan, because he wanted to build a plantation close by the Royal plantation.[28] Meyer says himself that his house was ruined after the war and was subsequently allowed to use the Royal plantation houses.[29] Monrad maintanes that Meyer lived there.[30] Wrisberg left the Gold Coast in 1807, and the new governor, Christian Schiønning, erected this year his own plantation, Dacubi. It is therefore most likely that Meyer was the only planter in the Bibiase area. Meyers plantation "are prosperous", Schiønning writes in 1809.[31] He must have been reffering to Bibiase. Meyer probably kept this plantation to his death in 1816.[32]

Products: Local products, cotton, but mainly coffee up to 1811. Local products and coffee in the 1820`s -and the 1830`s.

Financing: Partly private and partly government loans.

A road to Bibiase 1803-1811

In 1803 governor Wrisberg (The Council) made a road to Bibiase.[33] The road went through Meyer`s plantation on Legon Hill,[34] but was not in use after 1811. Repaired by governor Richlieu in 1825.[35] In 1832-35 a new road was built (parallel with the old), to Fredriksgave, located a few km south-west of Bibiase.[36]

Ejebo 1803-1820

Location: Volta, approx. 1,5 km`s south of Kongensteen.

Responsible: Jens Nielsen Flindt was in 1800 employed as Commandant at Kongensten, provided that he would grow colonial products.[37] Flindt died on the Gold Coast around 1820. There is some uncertainty concerning how well the plantation was run between 1811 og 1820. The destillery equipment was in a bad state in 1828.[38]

Products; In the beginning he grew cotton and sugar outside the fort walls without success (1800-1803).[39] At Ejebo Flindt tried gowing cotton, sugar and coffee, but again he was unsuccessfull, even though he claimed the opposite.[40] The only success was his destillery.[41] His sister was spinning and dying cotton.[42]

Financing; A governemnt loan of 6000 rd.[43] He applied for more support in 1804, but the Government refused his application.[44]

Daccubi 1807-1811

Location: Akuapem, east of Bibiase by the steam Daccubi. Several sources refer to the plantation as Pompo.[45] The location is quite uncertain. Jeppesen says that Pompo is not Daccubi, which he claims is 2 km`s to the south of Pompo. His opinion is that Grønberg did not mark Daccubi on his map. (See Grønberg`s map) Lawrence mentions a plantation called Kpompo.[46] Wulff describes a plantation named Pampa, on his walk from Fredriksgave in 1838, to a cliff called Adjimantee. They first had to pass Bibiase and then Pompo on their way to Adjimante. The walk was 4-5 km`s.[47] The Svanekjær family told Jeppesen in 1966, that they owned a place called Pompo, but that they had never been there.[48] Pompo and Daccubi is probably the same plantation. The explanation for the confusion could be that when Svanekiær bought Daccubi he built his house at another location than Schiønning` s old house, because the latter was completely derelict.

Owners: Governor Christian Schiønning bought the land in 1807.[49]

Products: Coffe, suger and several local products.

Financing: Private means.

Other plantations 1809-1811

Location and owners: The following also had plantations or cultivated land by the foot of the Akuapem Hills[50]; The afro-european Jens Aarestrup (1755 - ?)[51] and and the Danish traders Tønne Block Ramus (?) (1776-1812), Hans Christian Truelsen (1771 - 1814) and Jacobsen (?).[52]

Products: Coffee, cotton and local products.[53] It is uncertain if some of these plantations later were cultivated. (See Boi below.) Jens Aarestrup applied for a loan in 1819 to rebuild his old plantation ruined during the war between Akuapem and Asante.[54]

Financing: Privatly funded.

The second period : 1820-1840`s [55]

Most of the farmers grew local products such as jams, maize, millies, pisang (bananas), bako (bananas) and palm trees for making palm wine. Those who obtained loans from the Government had to grew coffee in addition.

M. Thonning cultivated a piece of land north of Christiansborg in 1819.[56]

Fredriksberg 1820-1830

In 1821 Steffens started rapairing the plantation. In the 1820`s the plantation was 75 "tønder land" (102,225 acres).[57] They grew around 10.000 cotton trees and 3000 coffee trees,[58] Governor Richlieu continued Steffens work in 1825.[59] In the 1830`s the plantation was not cultivated, and in 1846 the Danish administration built houses for their employees.[60]

Den Nye Prøve (Daccubi) 1821-1850?

In 1821 Steffens bought Schiønnings old plantation, Daccubi.[61] Later on it was purchased by the Svanekiær family.[62] In 1835, Hans Svanekiær, one of Christian Svanekiærs many sons, was the owner of the plantation. Its name became "Den nye prøve", and he cultivated 40 "tønder land" (54,520 acres).[63]

Products: Coffee and local products.

Financing: In 1830 the Council gave a loan of 200 rd. This loan was to be paid back with coffee.[64]

Forsynet (Bibiase) 1825-184?

Owners: Governor Richlieu bought the plantation in 1825.[65] In 1828 leutenant L. B. Meitzner bought it, and in 1829 doctor Trentepohl was its owner.[66] He had the plantation for ¾ years, when Richter purchased the plantation in January 1830.[67] He namned it "Forsynet" (Destiny). It seems as if it existed to the 1840`s, but according to governor Carstensen there were little activity there in 1843.[68]

Products: 130 "tønder land" (177,190 acres) with coffee, local products and citrus fruits.

Financing:

Bikuben, later Fredriksgave 1828-184?

Location: West of Bibiase. 100 "tønder land" (136,300 acres).

Owners: Governor Henrik Gerhard Lindt bought the land in 1828.[69] In 1831 governor Ludvig Vincent Hein purchased the plantation where he build a house for government employees. Because of the warm climate along the coast, and the many diseases among the danes, it was meant as a health resort.[70] During 1832 they started to build a road to Fredriksgave (The gift from Fredrik, the King of Denmark), as Hein namned the plantation.

Financing: The Plantation was by most people called the Royal Plantation, and was run by the Danish administration.

Products: Coffee and local products.

Duration: 1828 - 1850.

Apokobi

100 tønner land (136,300 acres). Approx. 2 km`s south east of Fredriksgave, marked on Grønberg`s map. The owner was merchant Chr. Balck, (afro-euopean) who received a loan in 1830 of 200 rd from the Council to repair the plantation. The loan was to be repaid with coffee.[71] He also grew local products.

De Forenede Brødre (The United Brothers)

150 "tønder land" (204,450 acres), a few km`s west of Fredriksgave. The land was bought by G. Lutterodt in 1831, and he produced coffee and local products. Lutterodt died in 1850/51.

Myretuen (The Ant Hill)

75 "tønder land" (102,225 acres) belonged to kammerråd Brock. The plantation was probably erected in 1830. Mostly local products.

Valdemars hvile (Valdermar`s Rest)

It is not clear when it was erected and for how long it was run. In 1831 it was owned by assistant Magnussen.[72] Sold by public auction in 1833.

Boi

110 "tønder land" (149,930 acres) belonging to trader Jens Aarestrup. It is uncertain if this is the same plantation which Aarestrup had before 1811. He grew local products.

Adance

100 "tønder land" (136,300 acres) belonged to trader Hans Holm (afro-european). Also he grew local products.

[1] Christensen in Valkyrien, Juli-September, København 1831, p. 274. In his Draft he mentions Jens Aarestrup as the owner.

[2] Nørregaard (red.), 1964, p. 45-47. The coffee harvest in 1842 was good, but their expences were high. Carstensen maintains that Richter did not produce any coffee.

[3] About Isert see Winsnes, 1992, Aarsand, 1975 and Hopkins, ni Iternario, 2000, p. 154 - 184.

[4] Berg, 1997, p. 50.

[5] Berg, 1997, p. 41.

[6] Berg, 1997, p. 40.

[7] Berg, 1997, p. 51-55.

[8] Ibid.

[9] Ibid.

[10] Berg, 1997, p. 55-56.

[11] GTK; SGJ, no. 498/1804, letter from Meyer, 17^th May 1803..

[12] Hopkins, in Itinerario, 2002, p. 162.

[13] GTK; SGJ, not numbered letter from Meyer, 17^th May, 1803.

[14] GTK; SGJ no. 365/1798, letter from Wrisberg, 6^th Nov., 1797.

[15] GTK; SGJ, no. 415/1798, letter from the Council. Febr. 1798. Nørregaard, 1966, p. 281. Guinea kommisjonen, Box 1042.

[16] GTK; SGJ no. 365/1798, letter from Wrisberg, 6^th Nov. 1797. GTK; SGJ, no. 996/1809, letter from Wrisberg, 2^nd July 1809.

[17] GTK; SGJ, no. 415/1798, letter from the Danish Council, 4^th May 1798.

[18] GTK; GJ; no. 94/1800.

[19] GTK; GJ. no. 468/1804.

[20] GTK; SGJ, no. 415/1798, brev fra Wrisberg, 4^th Mai 1798.

[21] GTK; SGJ, not numbered letter from Meyer 2^nd Sept. 1806.

[22] GTK; SGJ, not numbered letter from Monrad, 23^rd Sept. 1806.

[23] GTK; SGJ, no. 996/1809, letter from Wrisberg, 22^nd July 1809.

[24] GTK; GJ, no. 502/1804.

[25] GTK; GJ, no. 595/1805, letter from Wirsberg, 3^rd Aug. 1804. There was a war between Ga and Akuapem.

[26] GTK; GJ, no. 503/1804.

[27] GTK; GJ, no. 669/1805.

[28] GTK; GJ, no. 996/1808.

[29] GTK; GJ, no. 996/1808.

[30] Monrad, 1822, p. 323."Uagtet det kongelige Anlæg paa Bibiase er forsømt, gives dog der et temmelig betydelig privat Anlæg, som har flere tusinde Kaffetræer. Det eies af den eldste Europæer ved de danske Besiddelser, en Kiøbmand Meier, som der beboer det Huus, som blev opført for kongelig Regning."

[31] GTK; GJ, no. 1124/1810.

[32] GTK; GJ, no. 1460/1816.

[33] GTK; SGJ, no. 996/1809, letter from Wrisberg, 2^nd July 1809.

[34] GTK; Gj, no. 502/1804 and Monrad, 1822, p. 320.

[35] GTK; Uddrag af det Guineiske Raads forhandlingsprotokoll, Jan. 1824.

[36] Nørregaard, 1968, p. 316.

[37] Flindt arrived in Des. 1800 together with a planter Jansen (who had 22 years of experience from the Dutch colonies), a doctor, a master carpenter and Flindt`s sister. (Berg, 1997,ps. 72.)

[38] GTK; GJ, no. 248/1828.

[39] GTK; SGJ, not numbered, 1804. (No. 3 Littra A???), letter from Flindt 6^th Aug. 1803.

[40] Ibid. See also GTK; GJ, no. 650/1805, and SGJ, no. 656/1805, letter from Thonning, 2^nd Aug. 1805.

[41] Berg, 1997, p. 75. Monrad confirms this. Monrad, 1822, p. 319.

[42] Berg, 1997, p. 72.

[43] GTK; GJ, no. 43/1800.

[44] GTK; GJ, no. 1751/1819.

[45] Letters from Meyer, Krogh, Truelsen and Thonning, 3^rd Jan. 1811.

[46] Lawrence, 1963, p. 215.

[47] Behrens (red.), 1917, p. 155.

[48] Jeppesen in Geografisk Tidsskrift, 1966, p. 68.

[49] GTK; SGJ, Deed of conveyance of Dacubi, 2th Oct. 1807. Not numberet letter from Schiønning, 15^th Oct. 1807.

[50] Only a few sources are describing these plantations.

[51] GTK; Not numbered letter from Aarestrup, (?), 1819.

[52] GTK; SGJ, no. 1124/1810, letter from Schiønning 26^th Dec. 1809, and GJ, no. 1309/1812.

[53] GTK; SGJ, no. 1346/1813, letter from Schiønning 20^th Mars 1812.

[54] GTK; GJ. No 1741/1819.

[55] The information below is partly from Christensen`s Udkast, and partly from Christensen`s Bemærkninger om de Danske Besiddelser i Guinea 1831, p. 61. (Guineakommisjonen, Box 1032.)

[56] GTK; GJ, no. 1732/1819.

[57] Nørregaard, 1968, p. 281.

[58] GTK; SGJ, no. 96/1821, letter from Steffens, 17^th Mars, 1821.

[59] GTK; Uddrag af det Guineiske Råds forhandlingsprotokoll, Jan. 1824.

[60] Nørregaard (red.), 1964, p. 217, p. 259.

[61] GTK; SGJ, no. 24/1821, letter from Steffens, 6^th Feb. 1821.

[62] GTK; GJ, no. 245/1829.

[63] GTK; GJ, no. 1026/1834.

[64] GTK; GJ, no. 37/1831.

[65] GTK; GJ, no. 512/1825.

[66] DafG Skifteprotokoller 1807 - 1814. 1823., Nørregaard, 1968, p. 311.

[67] Christensen in Valkyrien, København 1831, p. 273.

[68] Nørregaard (red.), 1964, p. 46.

[69] GTK; GJ, no. 117- 118/1831. It was then called Bikuben (Beehive).

[70] GTK; GJ, no. 629/1833, letter from Lehmann, Thonning, mm., 3^rd Sept. 1831.

[71] GTK; GJ, no. 37/1831.

[72] Magnusson`s plantation is not mentioned in Christensen`s Draft from 1835, only in Valkyrien in 1831.

Dansk-norsk virksomhet på Gullkysten 1788-1850

Tue, 06 May 2008 12:40:41 +0000

Danske koloniforsøk og forsøk på plantasjedrift 1788 - 1835

Danmark-Norge var det første europeiske landet som vedtok å gjøre slutt på den danske slavehandelen. Forbudet ble vedtatt ved kongelig resolusjon av 24. februar 1792, men skulle ikke settes i verk før 1. januar 1803. Fra da av skulle ingen danske statsborgere ha lov til å kjøpe eller selge slaver. Bakgrunnen for vedtaket var slett ikke gjort ut fra et idealistisk og humant aspekt. Vedtaket var på mange vis helt nødvendig for Danmark.[1] For det første var ikke slavehandelen lønnsom lenger[2], og for det andre var det sterke signal om at England ville gå inn for et forbud mot slavehandelen ganske raskt. Dersom det skjedde ville det bli umulig for danskene å fortsette handelen. Selv om det britiske parlamentet forkastet et forslag om forbud i april 1791, satte den danske regjeringen ned en kommisjon; Kommisjonen til Negerhandelens bedre Indretning paa de vestindiske Ejlande og Kysten Guinea, for å se nærmere på saken. I desember samme året gikk komiteen inn for å intensivere slavehandelen i en ti-årsperiode fram til 1803, da slavehandelen skulle oppgis. Målet var innenfor denne tiårsperioden å sikre en stor nok slavekontingent til Vestindia, for igjen å sikre en økonomisk forsvarlig sukkerproduksjon. Problemet var at slavene i Vestindia ikke reproduserte seg slik at de stadig måtte få ny tilførsel av slaver. Årsaken var de elendige forholdene slavene der levde under. Debatten dreide seg derfor mye om hvordan disse forholdene kunne utbedres i denne perioden.[3] Fra 1792 ble all dansk slavehandel frigjort, og hvem som helst kunne kjøpe og selge slaver. Fortene på Gullkysten ble overtatt av den danske staten, og for å dekke sine utgifter tok staten 10 riksdaler. per slave.

Men forbudet skapte et problem. Når slavehandelen var slutt ville fortene bli en økonomisk byrde for staten. De ville ikke lenger ha noen funksjon og derfor heller ingen verdi for Danmark dersom de ikke kunne utnyttes kommersielt på en eller annen måte. Kommisjonen tok ikke stilling til hva som skulle skje med de danske fortene på Gullkysten etter at slavehandelen ble opphevet, men de uttrykte at et videre vedlikehold av fortene ville avhenge av om det var mulig å etablere kolonier i denne regionen for å kultivere de samme eksportvarene som ble dyrket i Vestindia.[4] I den kommende ti-årsperioden ble det derfor maktpåliggende for den danske regjeringen å vurdere om det var mulig å utnytte Gullkysten kommersielt. Tanken om å dyrke vestindiske varer som sukker, bomull og kaffe i Afrika var på det tidspunktet ikke fremmed for den danske regjeringen. Et slikt prosjekt var alt satt i gang på Gullkysten i 1788, av finansminister Ernst Schimmelmann.[5] Ideen bak prosjektet kom fra en tidligere lege ved Christiansborg, Poul Erdman Isert.[6] Isert baserte sitt prosjekt på ren idealisme, som et ledd i kampen mot slavehandelen. Isert hadde sett forholdene slavene i Vestindia levde under. Hans plan var å bygge opp en jordbrukskoloni av dansker, men basert på slaver (hvis barn skulle frigis senere).[7] Sammen med Isert utarbeidet Schimmelmanns sekretær, Kirsten, et forslag til en slik konloni. Isert fikk sin autorisasjon fra kongen, noe som viser at prosjektet var seriøst ment. På tross av at statsrådet sto samlet om Iserts koloniforsøk, ser det ut som om Schimmelmann ville ha minst mulig oppstyr rundt prosjektet. Schimmelmann var redd for den britiske reaksjonen hvis danskane kjøpte et større innlandsområde på Gullkysten. Han var og redd for at handelskompaniets representanter ville oppfatte kolonien som en konkurrent og lage vanskeligheter for forsøket.[8] Koloniprosjekt ble derfor framstilt som delvis privat med en viss statlig støtte.[9]

Prosjektet var kontroversielt i de danske politiske kretsene, og kunne oppfattast som en konkurrent til plantasjedriften i Vestindia, der motstanden mot å stoppe slavehandelen var stor.[10] Økonomisk sett var også et slikt prosjekt svært kostbart. Iserts forsøk var ikke enestående. Alt tidlig på 1780-tallet var det flere briter som utviklet planer for kolonisering i Afrika med tanke på å sivilisere afrikanerne og dyrke kommersielle produkt for et eksportmarked.[11]

Isert sitt koloniforsøk falt uheldig ut. Han døde bare noen måneder etter at han kom til Afrika, og den videre driften ble motarbeidet av administrasjonen på Gullkysten.[12] Årsaken var interessemotsetningene mellom slavehandlerne og kolonistene. Fra 1795 fikk alle embetsmenn på kysten rett til å kjøpe og selge slaver, dette for å øke tallet på slaver til Vestindia. Flere personer som tidligere hadde vært ansatt ved fortene etablerte seg som såkalte frihandlere. Det skapte mindre interesse for andre prosjekt som konkurrerte med slavehandelen. Plantasjedriften hadde også behov for mange slaver til dyrkingsarbeidet. Slik konkurrerte plantasjedriften med slavehandelen. [13]

Men selv om Iserts plantasje fikk en dårlig start, var ikke Schimmelmann villig til å gi opp prosjektet. Regjeringen beordret derfor i 1791 Julius von Rohr til Gullkysten for å undersøke om mulighetene for å drive Isert sitt anlegg videre. Von Rohr var en kjent botanist og agronom og arbeidet for den danske regjering i Vestindia.[14] Von Rohr ble imidlertid syk, men før han døde ga han sine fullmakter videre til Hans Nielsen Flindt, som også var engasjert som medarbeider. Flindt kom til Gullkysten i 1793, men i stedet for å gå videre med Fredriksnopel opparbeidde han et nytt anlegg noen kilometer lenger sør, Fredrikssted, der landet var flatere.[15] Flindt ble imidlertid kalt hjem i 1795, da regjeringen fikk melding om von Rohrs død.[16] Enda en gang så det ut til at regjeringens forsøk hadde mislyktes.

Et nytt forsøk ble gjort i 1795. Juristen Hans Moe ble bedt om å se nærmare på situasjonen på Gullkysten.[17] Moe gikk primært inn for å legge ned hele driften, men Kommisjonen til negerhandelens bedre Indretning tilrådde regjeringen istedet å redusere driften av fortene og konsentrere kolonianleggene til Rio Volta.[18] Fortene Christiansborg og Prindsensteen burde nedlegges fordi de krevde størst kostnader og vedlikehold.[19] Kommisjonen gikk ikke inn for kolonisering, da det ville bli for dyrt, men foreslo å avsette 5000 riksdaler som støtte til private plantasjeforsøk.[20] I brev fra Generaltoldkammeret av 30. november 1796 til administrasjonen på Gullkysten, ble det uttrykt at kongen oppmuntret til jordbruk, særleg ved Rio Volta.[21] Fortene Kongensteen og Fredensborg skulle beskytte plantasjene, og det skulle også være mulig å bruke fortene sine faste arbeidsslaver. Produktene de primært skulle dyrke var bomull, kaffe og andre "nyttige Producter". De kunne søke økonomisk støtte dersom de hadde oppnådd gode resultat med anleggene sine.[22] Samtidig ble lokale afrikanske bønder oppmuntret til å produsere de samme produktene for eksport. Slik prøvde den danske regjering å dra flere deler av det afrikanske samfunnet inn i en eksportproduksjon.

I 1796 var det fremdeles ikke bevis for at det var mulig å produsere denne type produkt. Vedtaket må derfor tolkes dit at regjeringen ville gjøre nye forsøk med å prøve ut visse jordbruksprodukt som eksportvarer, men vedtaket må også tolkes som at den danske regjeringen vegret seg for å ta på seg et for stort ansvar og for store forpliktelser. Det var ikke lenger snakk om kolonialisering, men forsøk med enkeltplantasjer. Videre skulle støtten gies i ettertid - og bare dersom produksjonen viste seg å være vellykket. Det kan se ut som regjeringen (finansminister Schimmelmann) er forsiktig med å gi midler til prosjekt som kunne oppfattes som konkurrerende til den framdeles pågående slavehandelen, eller i konkurranse med sukkerproduksjonen i Vestindia. Schimmelmann var avventende til hva som ville skje med forholdene for slaver i Vestindia.

Hvordan ble så denne oppmodingen oppfattet og satt ut i livet på Gullkysten? Rådet på Gullkysten sendte flere brev til Generaltoldkammeret der de gjorde oppmerksom på de vanskelighetene som var forbundet med plantasjevirksomhet både når det gjaldt klima, mortalitet, jordsmonn, transportmuligheter, forholdet til lokalsamfunnet og liknende. De var også uforstående til vaglet av Rio Volta som satsingsområde for jordbruk, fordi forholdene der ikke egnet seg.[23] De gjorde og oppmerksom på hvor viktig slavehandelen var for et positivt forhold mellom danskane og deres afrikanske allierte handelspartnere. Derfor ba de heller om å få utvidet slavehandelen med flere år.[24] For slavehandlerne på Gullkysten var det nokså utenkelig at en 200-års gammel tradisjon skulle bli brutt. Motstanden mot forbudet var også massivt blant plantasjeeierne i Vestindia - og i visse politiske sirkler i Danmark.[25]

Men ikke alle på Gullkysten var motstandere av denne nye politiske retningen som skulle sikre en fremtidig og lovlig vareeksport. I 1795 ble J. P. D. Wrisberg ny guvernør.[26] Han tilhørte en gammel slavehandlerfamilie, og i følge kilder var han engasjert i slavehandelen også etter at forbudet var satt i verk, men Wrisberg må ha vært en pragmatikar - for det ser ut til at han så nye muligheter for kommersiell fortjeneste i plantasjedrift.[27] I juli 1797 begynte han på et større plantasjeanlegg, Fredriksberg, et par kilometer nord for Christiansborg, der han etter hvert satset på bomull. Han kjøpte øya Bimbia i beninbukta, for statsmidler, der han forsøkte med jordbruk i tillegg til handel med farvetre, voks, olje og elfenben.[28] På det tidspunktet var det bare en privatperson som hadde tatt oppfordringen fra regjeringen om å drive jordbruk. Det var Peter Meyer, som hadde vært på Gullkysten siden 1777, og som tidligere hadde gjort forsøk med bomullsplanting slik også Wrisberg hadde.[29] Wrisberg og Meyer ser ut til å ha vært de eneste som tok utfordringene fra regjeringen seriøst.[30] Meyer anla en plantasje på Legon Hills like nord for Accra (der Universitetet i Ghana i dag ligger).

Om de positive signalene fra Wrisberg og Meyer påvirket Schimmelmann er vanskelig å vite, men i 1799 ble det bestemt å gjøre et nytt forsøk. I utgangspunktet hadde Generaltold-kammeret tenkt å tilsette en lege, som skulle gjøre vitenskapelige undersøkelser om mulighetene for kommersiell utnytting av naturressursene på Gullkysten.[31] Men ingen lege søkte stillingen, og medisinerstudenten Peter Thonning fikk derfor tilbud om å reise til Gullkysten for å undersøke forholdene for kommersiell drift med naturprodukt og eventuelle dyrkingsmuligheter for vestindiske produkt. Et tilbud som smigrede mig, forteller Thonning.[32]

Før Thonning reiste til Gullkysten ble avgjørelsen om å redusere virksomheten på Gullkysten opphevet, 12. mai 1799.[33] Samtidig ble Jens Nielsen Flindt tilsatt som kommandant på Kongensteen. Flindt hadde flere ganger søkt om denne posten med den grunngiving at han som kommandant kunne sette i gang plantasjedrift ved bruk av fortets faste slaver.[34] Flindt fikk støtte fra fondet Ad usus publicus, slik både Fredriksnopel og Fredrikssted hadde fått.[35] Flindt fikk med andre ord støtte før prosjektet ble igangsatt, og før han kunne bevise at han vil lykkes. En kan stille spørsmål om Flindt fikk kommandantposten ved Kongensteen for å bevise at regjeringen sin satsing på Rio Volta var rett.

Grunnen til at regjeringen var så opptatt av området ved Rio Volta kan skyldes Schimmelmann sin korrespondanse med guvernør Biørn, i tillegg til at regjeringen i Danmark nok hadde et nokså mangelfullt bilde av geografien og naturforholdene på Gullkysten.[36] Biørn ville ikke ha jordbruk i Akuapem fordi savehandelen var mest lukrativ i dette området. Han så på elva Volta som en god transportvei til kysten. Men det skulle vise seg at forholdene ved Volta slett ikke var gunstige for jordbruksdyrking. Flindts plantasje Ejebo var fullstendig mislykket med unntak av et brennevinsbrenneri som han anla. Flindt fikk heller ikke nye lån da han søkte om dette i 1804.[37] En av årsakane til det kan være at Peter Thonning da hadde rapportert sine tvil om jordbruks-forholdene i voltaområdet.[38] Før 1800 ble det gjort forsøk med seks plantasjer; to i Voltaområdet, to i Akuapem og to ved Accra. Bare de to siste lyktes i noen grad.

Samtidig med Thonnings oppholdt i Afrika pågikk diskusjonene i de politiske fora i København, om hvorvidt forbudet mot slavehandelen nå skulle iverksettes. De vestindiske plantasjeeierne ville forlenge slavehandelen.[39] Det viste seg at plantasjeeierne ikke hadde greid å skape forhold som medførte en økning i slavebefolkningen. Schimmelmann utarbeidet derfor en egen plan for å forbetre levevilkårene for slavene i Vestindia; en plan som var nøye sammenkoblet med koloniforsøk i Afrika, med hele ti sider om plantasjedrift der.[40] Han uttrykte klart at målet var å danne en koloni i Afrika, som skulle knyttes til Danmark og Vestindia. Kommisjonen så positivt på planen. Det, sammen med Thonning sine funn og hans nøyaktige beskrivelse av Gullkysten, var sannsynligvis medvirkende til at Schimmelmann ba Thonning om å utarbeide en overordnet plan for å etablere en koloni basert på plantasjejordbruk på Gullkysten. I 1805 leverte Thonning den nye planen.[41] I perioden 1806-09 ble det gjort flere endringer i planen, noe som tyder på at den ble drøftet.[42] I samme periode skjedde det også en viss videreutvikling av plantasjedrift på Gullkysten. Flere private kjøpmenn og daværende guvernør Chr. Schiønning, [43] satset stort på jordbruk i området ved foten av akuapemfjellene. Fram mot 1811 var det åtte plantasjer i drift mellom Accra og Akuapem. Årsaken var nok at slavehandelen definitivt var slutt og handelen ellers ga liten fortjeneste. Plantasjedrift ble derfor en mulighet til selv å utvikle lovlige handelsvarer for eksport. Se oversikt over dansk plantasjedrift.

Forsøkene på plantasjedrift og kolonisering på Gullkysten må sies å ha hatt et klart statlig pådriv, men diskusjonen om kolonisering og dyrking av såkalte indiske varer for eksport ser ut til å ende med Thonnings plan. Flere ting førte til at det ikke skjedde noe videre fra den danske regjeringens side med koloniforsøk eller plantasjer i stor skala. I 1807 ble Danmark involvert i napoleonskrigen, som førte til full stans i kommunikasjonen mellom Gullkysten og Danmark. Under slike forhold var det ikke mulig å involvere seg i prosjekt i Afrika. Det andre forholdet som kom til å sette en stopp for videre danske plantasjeforsøk var det stadig dårligere forholdet mellom danskene og deres afrikanske allierte på Gullkysten. Dernest brøt det ut et indre oppgjør mellom Asante og flere av statene som var alliert med Danmark. De danske plantasjene ble som en følge av dette oppgitt.[44] Den danske økonomien etter napoleonskrigen var fullstendig bankerott - og mulighetene for å investere på Gullkysten var minimal. Det må og nevnes at sukkerproduksjonen på St. Croix ble mindre lønnsom etter napoleonskrigen, og ny satsinger med sukkerproduksjon i Afrika var derfor ikke aktuelt.

Fram mot 1820 var det liten handelsaktivitet på Gullkysten. Dette, i tillegg til den vanskelige økonomiske situasjonen etter Napoleonskrigen, fikk den danske regjeringen til å gjøre et forsøk på å selge fortene på Gullkysten i 1816. De var blant annet interessert i å bytte fortene med den portugisiske øya Princess i biafrabukta.[45] Dette mislyktes, og for å få ned utgiftene prøvde de å redusere virksomheten til Christiansborg og Kongensteen fort.

Var så de danske koloniplanene døde? I løpet av 1820 og 1830-åra kom det flere fremlegg fra embetsmenn på Gullkysten, som hevdet at kolonisering av de danske områdene var det eneste som kunne skaffe "Moderlandet" nytte av fortene.[46] Samtidig skjedde det et oppkjøp og revitalisering av flere av de gamle plantasjeanleggene.[47] Fra 1820-åra var det med andre ord en økende interesse for å satse på å dyrke jordbruksprodukt for eksport hos danske embetsmenn og kjøpmenn på Gullkysten. Presset på Generaltoldkammeret og regjeringen økte for et større dansk engasjement. Presset kom fra tre av guvernørene på Gullkysten; Peter Svane Steffens i 1821,[48] Johan Christopher Richlieu, 1824 -25[49] og Hendrik Gerhard Lind i 1828 - 1832.[50] Guvernør Peter Svane Steffens hevdet at britene ville anlegge plantasjer og kolonialisere landet, og at den eneste måten de kunne komme dem i forkjøpet var at danskene kunne ta opp igjen plantasjedriften.[51] Regjeringen ga en støtte på 3000 riksdaler, men støtten var betinget at det bare skulle dyrkes kaffe, og at plantasjene skulle ligge i området i Akuapem mellom Jadufa og Sakumo, der de tidligere plantasjene hadde ligget. Med dette ser det ut som regjeringen hadde lagt ned tanken om plantasjedrift og kolonisering i Voltaområdet, men at de fremdeles var opptatt av Gullkysten som en mulig eksportprodusent av såkalte indiske koloniprodukt.

Etter inspirasjon fra britiske kjøpmenn i Accra, ble det rundt 1825 under guvernør Richlieu, også satt i gang produksjon av mais for eksport.[52] En dansk møllebygger ble sendt ned og en mølle ble bygget for å male maismel som skulle sendes til Vestindia.[53] Samtidig satte regjeringen ned en kommisjon for å se på hele virksomheten og ta stilling til Philip Wrisberg sin koloniplan.[54] De undersøkte også området ved Volta, for å se om det var brukbart tømmer der.[55] Nørregaard hevder at kommisjonen sitt arbeid førte lite med seg, men det er likevel mulig å se på noen av resultatene som et bevisst forsøk på å styrke danskene sin posisjon på Gullkysten.[56] Skolevesenet skulle utbedres og et misjonsselskap fikk lov til å etablere seg innenfor det danske "området".[57] En viktigere nyskaping var oppbyggingen av en militærenhet. Det viser at danskenes planer var ekspansive.

Flere av de konkrete forbedringene skjedde i en særdeles vanskelig periode. Mellom 1823 til 1826 var det uavbrutt en krigssituasjon på Gullkysten.[58] Etter at de allierte statene på Gullkysten vant krigen mot Asante i 1826, begynte en politisk dragkamp mellom de afrikanske nasjonene og Asante, mellom dansker og briter og mellom danskene og deres allierte - for å sikre sine interesser. Motsetningene varte til 1831, da freden var et faktum.[59] Handelen på Gullkysten sank dramatisk i krigsåra, og økte ikke umiddelbart etter freden.[60] De allierte afrikanske statene på Gullkysten prøvde hele tiden å trenere freden, noe som gikk ut over handelen. Veiene gjennom Akyem og Akuapem ble stengt og danskene nektet adgang.[61] Guvernør Lind hevdet i 1829 at de afrikanske statene langs kysten gjorde alt de kunne for å motarbeide freden, samtidig som de var for fattige til å gi europeerne en handel de kunne leve av.[62] På tross av at danskene gjorde mye for å fremme politiske kontakter og allianser etter krigen hadde de svært lite kontroll over sine allierte på østkysten.[63] Krigen og fredsprosessen skapte endrede politiske relasjoner, og danskene kom i utakt med sine allierte partnere. Samtidig prøvde de britiske kjøpmennene å spille på disse motsetningene for å komme seg inn på det som ble oppfattet som dansk område; Akyem og Akuapem.[64] Britene hadde ifølge flere kilder tatt over det meste av den handelen som foregikk.[65]

Denne dragkampen mellom ulike politiske interesser medførte at danskene under fredsprosessen (1826-1831) krevde kontroll, eller dansk overhøyhet over det som danskene oppfattet som sin interessesfære. Dette området utgjorde mer enn en tredjedel av Gullkysten og inkluderte Ga-Adangme, Krobo, Akyem, Akuapem, deler av Anlo og Akwamu. Offisiell, politisk kontroll ville sikre dansk handelen.[66] Guvernør Lind stod gjennom hele fredsprosessen fast på kravet om at britene skulle godkjenne dansk overhøyhet på østkysten. Men det danske kravet ville ha ødelagt handelen for mange av de britiske kjøpmennene, særlig de som hadde sitt tilhold i Accra og som orienterte seg mot handel med flere av de danske alliansepartene. Det stred også mot det britiske idealet om fri handelsvirksomhet og ble motarbeidet gjennom hele fredsprosessen.

Parallelt med den politiske kampen for økt kontroll, ser vi altså en videre utvikling av plantasjedriften mot slutten av 1820-årene. På mange måter kan en si at plantasjedrift ble brukt som et strategisk virkemiddel i kampen for å fremme danske interesser, men samtidig var plantasjedrift og utviklinga av en eksportproduksjon klart et mål i seg selv. Guvernør Lind gjennomførte flere konkrete forbedringer med plantasje-virksomheten.[67] De hentet esler fra Cape Verde som skulle bedre transporten til plantasjene i Akuapem, og de fikk i gang et system med vedlikehold av vegnettet til plantasjene, til Labode og til det britiske fortet.[68] I 1828 anla guvernør Lind en større plantasje vest for Bibiase.[69] Denne plantasjen ble senere drevet for statlige midler.[70] Det var i alt sju plantasjer i 1835, drevet av dansker og afro-dansker. Til sammen hadde disse mellom 10 - 20.000 kaffetrær.[71]

Ved å utvikle egne eksportprodukt kunne danskene gi rom for nye handelsvarer som sto utenfor britisk kontroll. For å utvikle plantasjedriften var det nødvendig med større politisk kontroll over de aktuelle områdene. De måtte sikre at produksjonen ikke ble ødelagt av kriger, og at kommunikasjonen til kysten ikke ble stengt. Samtidig ville de gjennom en slik kontroll også sikre tilgang til arbeidskraft, og slik kunne danskene få kontroll både over produksjon og omsetting. Den økte plantasjeaktiviteten og det arbeidet guvernør Lind la ned for å styrke danskenes stilling, tvang den danske regjeringen til å ta stilling til hva som skulle skje med de verdiene de hadde på Gullkysten. I 1832 ble det derfor satt ned en kommisjon som skulle ta stilling til hva som skulle skje med de danske interessene på Gullkysten.

Guineakommisjonen sitt arbeid kom til å strekke seg over en periode på 15 år. I disse årene hadde konge og regjering et nokså vaklende forhold til virksomheten i Guinea. I november 1840 bestemte kong Christian 8. at fortene skulle selges, på tross av at kommisjonen enda ikke hadde avgitt sin endelige innstilling. Fire år senere ble det derimot bestemt, ved en kongelig resolusjon av 30. juli; "(at) man indtil videre verken skulle underhandle om salg, tænke på overdragelsen af besiddelserne til en fremmed magt eller helt opgive dem."[72] Årsaken var daværende guvernør Carstensens påtrykk. Men Carstensen skiftet mening og gikk etter hvert inn for at Danmark skulle selge fortene. Den økonomiske situasjonen i Danmark ga ikke rom for å kolonialisere Gullkysten. Den 3. april 1848 kom den kongelige resolusjonen som førte til salget av fortene til britene. Bare måneder etter, 27. juni 1848, kom Guineakommisjonen med sin instilling, I de nærmere 1000 sidene er det nokså klart at kommisjonen i hovedsak stilte seg positiv til de muligheter en kolonisering ville bety for Danmark, under forutsetning av politisk og økonomisk støtte fra Danmark. Kommisjonens innstilling ble ikke tatt til følge og i 1850 ble fortene overgitt til britene av daværende guvernør Carstensen.

[1] C. A. Trier, "Det Dansk-vestindiske negerindførselsforbud af 1792", i Historisk Tidsskrift, 7.rk., 5 bd., København, 1904 - 05, s. 431, 433, 435, 438.

[2] Det østersøisk-guineiske Handelsselskapet gikk med underskudd og forsøkte i 1783 å bytte fortene Prindsensteen, Kongensteen og om mulig Fredensborg, mot en spansk øy i Vestindia (Crab Island), men Spania var ikke interessert. I 1788 solgte de under hemmelege forhandlingar selskapet til Pringel, Meyer & Prætorius (De guineiske Entreprenører). (E. Gigas "En Theologisk Professors diplomatiske Mission", i Historisk Tidsskrift, 8. Rekke, første bind, København, 1907-08, s. 201-02.).

[3] Trier, i Historisk Tidsskrift, 1904-05, s. 405-508.

[4] D. Hopkins, "The Danish Ban on the Atlantic Slave Trade and Denmark`s African Colonial Ambitions, 1787 - 1807", i Itinerario, Leiden, 2000, s. 155.

[5] I 1788 ble Ernst Schimmelmann Finans- og commerceminister og medlem av statsrådet. Schimmelmann var det egentlige maktsentrum i regjeringen. Han var også medlem av Kommisjonen til Negerhandelens Indretning, og tidligere direktør for Det østersjøisk-guineiske Handelsselskap; medeier i det Schimmelmanske Fideikommiss i Vestindia og hadde aksjer i De guineiske entreprenører. (Om Schimmelmann se C.A. Trier, i Historisk tidsskrift, København, 1904-05, Trond Aarsand, Abolisjonisme og kolonialisme. P.E. Iserts planer for et dansk koloniprosjekt på Gullkysten 1788 - 89, Hovedoppgave i historie, NTNU Trondheim, 1975 og Hopkins, i Itinerario, 2000.)

[6] Om Isert se T. Aarsand, 1975, og Selena Axcerod Winsnes (red), ...Letters on West Africa and the slave Trade, Paul Erdmann isert`s journey to Guinea and the Caribbean Islands in Columbia, Oxford University press, 1992.

[7] Aarsand, 1975, s. 38.

[8] Aarsand, 1975, s. 48, s. 54 - 55. Selv om staten overtok fortene beholdt de det østersjøisk guineiske Handelsselskaps ansatte.

[9] Den økonomiske støtten på 1795 rd ble gitt gjennom fondet ad usos publicos. Schimmelmann var formann for fondet. (Kersti Lagesen Berg, "I Africa ligger en ubetalelig Skat .." Danmark-Norges Plantasjeanlegg på Gullkysten 1788 - 1811, hovedfagsoppgave i historie, NTNU Trondheim, 1997.)

[10] Trier i Historisk tidsskrift, 1904 - 05.

[11] C.B. Wadstrøm, An Essay on Colonization particularly applied to the Western Coast of Africa with some free Thoughts on Cultivation and Commerce, New York, 1968, Appendix, s. 198 - 210. Wadstrøm ga i 1794 ut en bok som viste de ulike europeiske makters koloniforsøk, der også det danske forsøket er nevnt.

[12] Jens Nielsen Flindt, assistent på Christiansborg, ble satt som oppsynsmann for kolonien, men reiste hjem i 1790 på grunn av uoverensstemmelser med bl. a. daværende guvernør Biørn. (Berg, 1997, s. 48.)

[13] Økonomisk var prosjektet avhengig av varer fra fortet. Guvernørene hevdet at de ikke hadde varer å avse da de trengte varene til å kjøpe slaver for. (Aarsand, 1975, s. 56 - 61, Berg, 1997, s. 47-48, og Hopkins, i Itinerario, 2000, s.161-163.)

[14] Julius Philip Benjamin von Rohr (1737 - 1793) hadde tidligere samlet en del planter i Vestafrika, men hans hovedområde for planteinnsamling var Vestindia. (F. N. Hepper, The West African Herbaria of Isert & Thonning, København, 1976, s. 11 - 12, Hopkins, i Itinerario, 2000, s. 164.)

[15] Fredrikssted var navnet på den nye plantasjen som lå ca tre mil sør for Fredriksnopel.

[16] Berg, 1997, s. 70.

[17] Moe reiste sammen med en Hanson til Gullkysten der de tilbrakte 14 måneder med besøk til Fredricksnopel og Fredricksted, Prindsensteen og områdene der omkring. Han var og vitne til guvernør Wrisberg og kjøpmann Meyers eksperiment med bomull og kaffe ved Christiansborg. Se nedenfor. (Wadstrøm, 1968, Appendix s. 316-317.)

[18] GTK;S GJ, nr. 415/1798. Afskrift af Raadets bekiendtgiørelse betreffende Culturen i Afrika, 13. febr., 1798.

[19] Dette vakte motstand på Gullkysten fordi de fortene som ble foreslått nedlagte var der slavehandelen var viktigst.

[20] Hopkins, i Itinerario, 2000, s. 170.

[21] GTK; GJ, nr. 222/1797.

[22] GTK;S GJ, nr. 415/1798. Afskrift af Raadets bekiendtgiørelse betreffende Culturen i Afrika, 13. febr., 1798.

[23] GTK; SGJ, 502/1804.

[24] GTK; GJ, 501/1804.

[25] Trier i Historisk Tidsskrift, 1904-05, s. 481.

[26] Faren, Gerhard Friderich Wrisberg var tilsatt som assistent, bokholder og kjøpmann på Gullkysten. Sønnen John Philip Daniel Wrisberg (1771 - 1819) bodde en tid i Vestindia og fikk sin utdanning i København. Han var kommandant på Prindsensteen fra 1793 - 95, og guvernør i 1795 - 1800 og 1802 - 1807, da han reiste hjem på grunn av sykdom. Hans bror Philip Wrisberg var og i flere perioder på Gullkysten. Han ble i 1814 utnevnt som sjef for det guineiske militæret og fikk i 1819 stilling som guvernør, men fordi det ble antatt at han forvoldte en annen manns død ved en kanoulykke, ble han avskjediget før han tiltrådte stillingen. (GTK; SGJ, 1793-98/1819) Han kom senere itl Gullkysten som kjøpmann og anla et såpekokeri på Prinsensteen fort i 1823.

[27] H. C. Monrad, Bidrag til Skildring af Guinea Kysten og dens Indbyggere, København, 1822, s. 294, og GTK; unummerert brev fra Peter Meyer, 1. oktober 1806. Hans Christian Monrad (1780 - 1825) var prest på Gullkysten fra 1805 til 1809.

[28] GTK; SGJ 95/1801. I 1802 ble bimbiaprosjektet avsluttet på grunn av opprør. (GTK; SGJ 186/1802, 466/1804, 468/1804.)

[29] Plantasjen vart anlagt i Tbleku (dansk; Tubreku), et par mil vest for Kongensteen. Kildene er uklare på om det var daværende guvernør Biørn (1787-92) eller Meyer som var foregangsmannen bak prosjektet. Kommandant Niels Lather på Kongensteen fort gjorde også et kortvarig forsøk på å dyrke bomull rundt 1790. (Hopkins, i Itinerario, 2000, s. 162 og Berg, 1997, s. 55 - 56. Se bak om danske plantasjer.)

[30] Peter Meyer sendte også inn et fremlegg til koloniplan, i tråd med Isterts plan. GTK; SGJ, unummerert/1804, 21. juni, 1804.

[31] Hopkins, i Itenerario, 2000, s. 170.

[32] Privatarkiv (Peter Thonnings arkiv) nr. 2060.

[33] Georg Nørregaard, "Guldkysten, De danske etablissementer i Guinea", i Vore Gamle Tropekolonier, København 1968, s. 218.

[34] GTK; GJ, nr. 5/1800, GJ, nr. 13/1800, GJ, nr. 43/1800.

[35] Støtten var på 6000 rd. (Berg, 1997, s. 71 og 73.)

[36] Biørns omtale av Akuapem var svært negativ. Han utarbeidet derimot en plan for kolonisering av voltaområdet. (Hopkins, i Itenerario, 2000, s. 162.)

[37] GTK; GJ 1751/1819.

[38] GTK; SGJ 656/1805.

[39] I petisjonen av 1802 fastholdt plantasjeeierne i Vestindia at en epidemi og dårlig avling hadde ført til at tallet på slaver ennå ikke var høgt nok. (Trier, i Historisk Tidsskrift, 1904-05, s. 501-02.)

[40] Trier, i Historisk Tidsskrift, 1904-05, s. 493 - 495 og Hopkins, i Itinerario, 2000, s. 172 - 174. Planen finnes i dag ikke i sin helskap, og bare som et omsatt dokument (til dansk fra tysk) uten underskrift.

[41] I følge planen ville det koste regjeringen 185.000 rd. det første året å iverksette koloniplanen og 60.000 rd i de 14 etterfølgende år. (L. J. F. Moltke, "Bidrag til Gehiemraad Frederik Moltkes levnetsbeskrivels", i Historisk Tidsskrift, København, 1870-1872, 4. rekke, annet bind, s. 47 - 48.)

[42] Ibid.

[43] Christian Schiønning (1764 - 1816) kom til Gullkysten i 1887 som inspektør, ekvipagemester og pakkhusmester på Christiansborg. Han fikk avskjed fra tjenesten på grunn av sin levemåte, men ble opptatt i tjenesten igjen og var guvernør fra 1807 - 1816, da han døde. (Larsen, 1940, s. 106 - 107 og Dansk biografisk leksikon (red. Engelstaft og Dahl) Schultz forlag, København, 1944.)

[44] K. Ese, Danske alliansar på Gullkysten 1800 - 1831, hovedoppgave i historie, NTNU Trondheim, 2002, s. 52 - 55.

[45] D. Hopkins, "Peter Thonning`s map og Danish Guinea and its use in colonial administration and atlantic diplomacy", i Carthographica, Canada, 1999, s. 112-113 og Larsen, 1940, s. 66.

[46] Guvernør Steffens utarbeidet ingen plan, men foreslo kolonisering (GTK; SGJ 63/1821), Philip Wrisbergs plan av 1825 (GTK; SGJ, 630/1825), guvernør Richlieus plan av 1827 (GTK; GJ 629/1826), guvernør Linds plan av 1832 (GTK; SGJ 429/1832).

[47] Guvernør Steffens kjøpte Schiønnings gamle plantasje Daccubi (GTK; GJ 38/1821), som senere ble kjøpt av kjøpmann Christian Svanekiær. Interimguvernør Reiersen og senere guvernør Richlieu kjøpte Bibiase som i 1831 ble overtatt av Richter. I denne perioden ble det også bygget ny veg til plantasjene og den gamle statsdrevne plantasjen Frederiksberg ble satt i stand. (Christensens Udkast § 3 (s. 9), GTK; SGJ, nr. 245/1829, GTK; SGJ 348/1824, 512/1825.)

[48] Steffens var guvernør fra 1. jan. 1821til han døde 5. sept. 1821.

[49] Richlieu var guvernør fra des. 1823 til mai 1825.

[50] Hendrik Gerhard Lind (1797 - 1733) var sønn av skipskaptein og senere brygger i København, Jens Lind, gift med Anthonette Philipine fød Wrisberg. Lind hadde en karriere i marinen til han ble interimguvernør på Gullkysten fra juli 1828 til aug. 1831 og fra febr. 1833 til han døde samme år. (Larsen, 1940, og Topsøe, Søoffiserer . )

[51] GTK; SGJ 24/1822.

[52] Mellom 1818 - 1822 ble det eksporter 150,000 bushels mais til Vestindia og Madeira. (R. A. Kea, "Plantations and labour in the south-east Gold Coast from the late eighteenth to the mid nineteenth century", i R. Law, From slave trade to "legitimate" commerce. The commercial transition in nineteenth-century West Africa, Cambridge University press, 1995, s. 131.)

[53] Om maisproduksjonen. (GTK; GJ 378/1824, 383-84171824.) Forsøket ble ikke vellykket og i 1832 var det over. ( GTK; SGJ 647/1832.)

[54] Kommisjonen besto av kapteinløytnant Jens Peter Findt og auditør Ludvig Vincent Hein som kom til Gullkysten i september 1827 og avsluttet sitt arbeid i november 1828. (Kongelig forordning av 30. mars 1827.)

[55] H.G. Lind "Undersøgelser, foretagne op ad Floden Volta i 1827 og 1828", i Arkiv for Søvæsenet, Vol. 6, 1834.

[56] Nørregaard, 1968, s. 310.

[57] Baselmisjonen.

[58] Ese, 2002, kap. 6.

[59] Om fredsprosessen se Ole Justesen, "The negotiations for Peace in the Gold Coast; 1826 - 1831," i Transactions 2002, og Ese, 2002, kap. 7 og 8.

[60] Interimguvernør Reiersen forteller om handelsboikott fra Asante i 1819 (GTK; GJ 1729/1819) og det meldes om dårlig handel i 1820-åra. (GTK; SGJ 63/1821 og 1052/1827.)

[61] GTK; SGJ 341/udatert. (Extract af Correspondance 1827-1831, del B §15.)

[62] R. A. Kea, Ashanti-Danish relations 1750-1813, MA Thesis Hisory, University of Ghana, Legon, 1967, s. 549.

[63] Ese, 2002, s. 117 - 121.

[64] GTK; GJ 617/1830.

[65] GTK; SGJ 63/1821.

[66] Også i en periode etter freden i 1831 var veiene gjennom Akyem og Akuapem stengt på grunn av konflikter mellom Akyem og Asante. Mye av handelen gikk derfor direkte til Cape Coast Castel på vestkysten. (GTK; SGJ 341/udatert. (Extract af Correspondance 1827-1831, under pkt. om fredsavtalen.)

[67] Hendrik Gerhard Lind (1797 - 1733) var sønn av skipskaptein og senere brygger i København, Jens Lind, gift med Anthonette Philipine fød Wrisberg. Lind hadde en karriere i Søvesnet til han ble guvernør på Gullkysten. (

[68] GTK; SGJ 471/1830

[69] Plantasjen hadde navnet Bikuben.

[70] Guvernør L. V. Hein (1799 - 1831) fikk 3000 rd i støtte til kjøpt av plantasjen i 1831 og bygging av en guvernørbolig. (GTK; GJ 662/1830, SGJ 111/1830 og 117-118/1831.)

[71] Se Christensens Udkast, § .....

[72] Nørregaard (red), Guvernør Edward Carstensens Indberetninger, København, 1964, s. 15.

Hovedoppgave

Tue, 06 May 2008 12:30:51 +0000

Det danske alliansesystemet på Gullkysten 1800-183, hovudfagsoppgåve i historie, NTNU 2002

I 1482 kom europearane for første gong til Gullkysten i Vestafrika, noverande Ghana. Etter dei kom hollendarane. Gullkysten var i det 16. og 17. århundret mest kjend for gullhandelen, og portugisarar og hollendarar konkurrerte om rikdommane. Portugisarane bygde det første europeiske fortet Elmina på vestkysten. Etter dei kom svenskar, danskar og britar som alle bygde fort på strategiske stader langs kysten. Til saman var det 42 europeisk fort langs heile Gullkysten.

Danskane fekk sitt første fort i 1660, Frederiksborg i Fetu (vestkysten). I 1661 bygde dei Christiansborg i Accra. Mot slutten av det 18. århundret hadde Danmark fire større fort frå Accra og austover til Keta. I tillegg til Christiansborg kom Fredensborg ved Ningo, Kongensteen ved Ada (Volta) og Prinsensteen ved Keta. I tillegg hadde dei fire mindre fort. Frå 1660 og fram til 1793 var forta administrert og eigd av private handelskompani. I 1793 tok den danske staten over administrasjonen.handelslosjar. Christiansborg var hovudsetet for det danske handelskompaniet frå 1685 til Danmark selde forta til England i 1850. Christiansborg er i dag hovudsetet for regjeringa i Ghana. Danmark var det første landet som forbaud handel med slavar frå 1803, medan britane gjorde slutt på slavehandelen i 1807. Likevel heldt ein viss form for handel med slavar fram til 1840- og 50-åra.

I det 18. århundret vart slavar den viktigaste handelsvara. I denne perioden var Danmark-Noreg ein av aktørane i slavehandelen, saman med britar og hollendarar. Truleg vart det eksportert rundt 13 millionar slavar frå heile Afrika. Ein del av desse vart sende med dansk-norske skip. 10 % av slavehandelen i Vest-Afrika kom frå Gullkysten. Mange av slavane kom til dei karibiske øyane St. Thomas, St. Croix og St. John som den gongen var under dansk herredømme. Danmark hadde sukkerplantasjar der, og sukkereksporten var svært viktig for den danske økonomien.

Perioden med slavehandel førte til ein intens handelsaktivitet mellom dei afrikanske statane, hollendarar, britar og danskar. Konkurransen om handelen førte ofte til krig og ufred. For å sikra sine handelsinteresser, inngjekk dei ulike europeiske maktene alliansar med ulike afrikanske statar. Det utvikla seg til å bli eit komplisert politisk spel - med mange involverte.

I utgangspunktet var dei europeiske maktene heilt avhengige av alliansar med dei afrikanse statane for i det heile å vera på Gullkysten. Dei europeiske maktene bygde opp fort som fungerte som små maktsenter, men utan afrikansk støtte var dei makteslause. I perioden 1800-1830 prøvde danskane på Gullkysten å få politisk kontroll over sine afrikanske alliansepartnarar, og hegemoni over ein del av Gullkysten. Bakteppet for dette var at britane forbaud slavehandelen i 1807. Det medførte økonomiske og politiske endringar både for europearane og for dei afrikanske statane. Det tok lang tid å finna andre eksportvarer som kunne gi like stor forteneste som slavehandelen. Samstundes prøvde det mektige Asanteriket å legga under seg dei afrikanske statane på Gullkysten.

I 30 år pågjekk ein intens maktkamp og rivalisering mellom dei europeiske maktene, mellom europearane og dei afrikanske statane og mellom dei afrikanske statane innbyrdes. Eg gjer i hovudoppgåva mi eit forsøk på å forklara dei danske motiva for å ta del i denne kampen. Danskane prøvde i denne perioden å byggja opp ein alternativ eksporthandel med jordbruksvarer. Dei gjorde fleire forsøk på å byggja opp danske plantasjar som skulle selja jordbruksprodukt i staden for slavar. Eit dansk plantasjesystem kravde at danskane hadde teritoriell kontroll over landområda der plantasjane var. Med politisk kontroll over visse landområde kunne dei sikra at jordbruksproduksjonen ikkje vart øydelagt av krigar og at kommunikasjonen til kysten ikkje vart stengd. Slik kunne dei få kontroll over produksjon og omsetting. Omsynet til britane var og viktig. Britane hadde ein stor import av varer til Gullkysten noko som skjerpa handelskonkurransen med Danmark. Danskane kravde i 1830 at Gullkysten vart delt i ein britisk og ein dansk interessesvære. Britane gjekk sigrande ut av striden og fekk gjennom eit frihandlessystem på heile Gullkysten og i Asante. Det la seinare vegen open for britisk kolonialisering av Gullkysten i 1874.

Det danske forsøket med plantasjedrift var ikkje velluka. Årsakene er fleire, men ein viktig årsak var at palmeolje var den viktigaste eksportvara som gav forteneste etter 1830. Danskane forsøkte å komma inn på denne marknaden, men konkurransen med britane var for vanskelig. Fortsystemet på Gullkysten ble i det lange løp for kostbart for Danmark som selde forta til britane i 1850.